De tåler ikke mer enn oss

2 hours ago 3

Jeg snakket nylig med en mann som angrer. Han har hatt en krevende og viktig jobb, en sånn jobb som er av betydning for landet.

Han ville ikke gjort det igjen.

Jobben kostet han venner og familierelasjoner. Den brakte med seg et vanvittige stress. Han begynte å døyve det med alkohol.

Han innså hvor han var på vei, i tide.

Noen andre gjør samme jobben nå. Den har ikke blitt enklere. Vil de også angre?

Da Sandra Borch fortalte sin historie til VG, kjente jeg igjen elementer fra denne samtalen. «Det er ikke verdt det,» sa hun om hva politikken har kostet henne.

Historiene norske politikere har fortalt om alkohol den siste tiden er ikke unike for politikken. Vi bør vokte oss for å gjøre belastningene politikere står i mer spesielle enn de egentlig er.

Livet treffer hardt overalt. Mange har jobber som krever.

Norge hadde ikke virket uten dem. Uten disse damene og mennene som ofrer mer enn vi kan be om. De finnes slettes ikke bare i politikken.

Det er lite som er helt unikt med arbeidslivet til rikspolitikere. De usunne trekkene ved jobben finnes i flere andre bransjer også: Tid vekke fra venner og familie, beintøft arbeidspress, hyppige jobbrelaterte sammenkomster med alkohol, evig konkurranse fra kolleger.

Men det er én vesentlig forskjell, fra de fleste andre roller: Den konstante, sterke eksponeringen. Når det går galt for en toppolitiker, skjer det i full offentlighet.

Det har blitt verre: Politikken har blitt mer personfokusert. Selvpromoteringen i sosiale medier er nødvendig for å få makt og posisjoner, selv om den tidvis er fryktelig pinlig. Det må til.

Skjermdump fra statsminister Jonas Gahr Støres Instagram-konto.

Når person blir stadig mer viktig, på bekostning av parti, øker også belastningen på den enkelte. Individualiseringen av politikken gir den enkelte politiker positiv oppmerksomhet og personlig makt når det går bra.

Når det rakner, treffer det hardere.

Mest ekstremt er det for dem helt på toppen og for de mest profilerte ministrene: Statsråder risikerer å gå fra alt til ingenting på minutter. Sorte biler, full oppmerksomhet, stor innflytelse. De er blant de mektigste i landet, og alle kjemper om tiden deres.

Plutselig står de uten alt, unntatt et hav av tid. Lønn i noen måneder, ja, men uten noen garanti for at de får en jobb etterpå. Dette gjelder enten de går av på grunn av egne feil eller fordi hele partiet går ut av regjering.

Oppmerksomheten handler lite om dem som person. Det er ROLLEN som gjør dem interessante og som gjør at folk så gjerne vil snakke med dem. Invitasjonene til fete middager og røde løpere kommer til dem som statsråd, ikke for den de er som menneske.

Alle politikere vet dette egentlig. Får vi håpe. Overgangen fra å være i midten av alt som skjer til plutselig utenfor er uansett heftig.

Ja, det er nok mer alkohol i politikken enn i en del andre miljøer. Men det finnes bransjer der alkohol er like mye til stede. Og der de i tillegg sliter med en aksept for andre rusmidler.

Som Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum sa til VG: det var verre i politikken før.

Mange tåler et høyt alkoholforbruk godt og lenge, uten at det bærer galt av sted. Problemet med å drikke jevnt over litt i overkant, kommer når det skjer noe som setter deg ut av balanse. En kneskade som tar fra deg hobbyen. En krise på privaten. En overbelastning. En jobb som forsvinner.

Dette er universelt. Det gjelder en offshorearbeider, en barnehagelærer og en statsråd like mye.

Derimot forventer vi at stortingspolitikere følger lovene de vedtar. Det må få konsekvenser hvis de rører det til. Har ikke politikere respekt for lovene de vedtar selv, kan de ikke kreve at vi andre skal bry oss.

Vi må holde dem til en annen standard på det punktet.

Men de er like sårbare for livet som andre. De er født med samme evne til å tryne som oss.

Vi trenger alle samme hjelp for å reise oss igjen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article