De største stjernene skinner ikke

3 hours ago 2

Det viktigste som skjer i norsk idrett i år, er ikke VM på ski eller Eliteserien i fotball. Det er et helt spesielt krafttak.

Mandag 3. februar kl. 05:01

De store navnene stjeler nesten all den daglige oppmerksomheten rundt idrett. Det er jakten på gull og glitter vi hører om, scoringer og bomskudd, stjernedyrkelse og superlønninger.

Det vi altfor sjelden snakker om, er hvordan det fremste gullet foredles og forvaltes langt utenfor toppidrettens jag.

På idrettsgallaen var det hedringen av de kjente navnene som fikk mest oppmerksomhet. Men kanskje var Per Terje Knutsen den aller viktigste prisvinneren. Han har du trolig ikke hørt om, men ildsjelen fra lille Åfoss har trolig skapt mer idrettsglede enn all verdens gullvinnere. Han har stilt opp dag ut og dag inn for å gjøre noe for andre, i likhet med tusenvis av andre frivillige.

Summen av alt det som legges ned, utgjør limet i landets største folkebevegelse. Statistisk sentralbyrå har beregnet verdien av frivillighet i Norge til rundt 100 milliarder i året. Idretten er blant de største bidragsyterne gjennom ulønnet arbeid.

Alt dette er vel og bra, men den virkelige målestokken på om idretten når sine mål handler også om hvem som faller utenfor.

Dette fikk vi en nyttig påminner om på en stor konferanse nylig.

I auditorium I på Rebel-senteret sentralt i Oslo var det de store spørsmålene som skulle adresseres, med kronprins Haakon på plass da det ble ønsket velkommen.

Gjøres det nok for å motvirke rasisme i idretten?

Hvordan står det egentlig til med likestilling og kjønnsbalanse?

Hva med homofiles plass posisjon?

Får para-utøvere den oppfølgingen de fortjener?

Klarer idretten å gjøre noe for alle dem som faller utenfor fordi lommeboken til mamma og pappa er for tynn?

Og hvordan fungerer nulltoleransen mot vold, trusler og trakassering i praksis?

Alle som har vært til stede på samlingsplasser for idrettsledere de siste årene, er godt kjent med at et eller flere av disse temaene setter dagsordenen.

Veldig ofte blir diskusjonene ganske vage. Det munner stort sett ut i at mer penger fra det offentlige er svaret på det meste.

Det ønsket er i mange tilfeller legitimt, men det er også vesentlig at idretten selv evner å ta grep innenfor de rammene de faktisk har tilgjengelig.

Her skilte det som kom frem på scenen seg fra mange andre idrettskonferanse, ved at innholdet var mer konkret enn normalt.

Bakgrunnen er at det har vært jobbet i tre år med et «krafttak for mangfold og intergrering», etter at det i 2021 ble øremerket 30 millioner kroner til økt kunnskap om ulike former for utenforskap.

Pilotprosjekter på en rekke områder har gitt resultater. Blant det vi fikk presentert var noe kalt «håkkihoder», om hvordan mange flere barn finner en plass i idretten gjennom systematisk samarbeid med skole og skolefritidsordninger. Det skal nå utvides til flere grener.

Et annet tiltak som det jobbes med, foreløpig i fem idrettsgrener, er det som kalles et «handlingskort mot trakassering og rasisme». Her er tanken å tydeliggjøre hva ulike aktører i idretten kan og bør gjøre der og da, dersom de opplever en ugrei situasjon på et arrangement. Helt konkret skal det lages kjøreregler for hva for eksempel sekretariat, fair play-verter og andre har for handlingsrom når noen går klart over streken.

De store utfordringene i idretten er ikke noe som lar seg løse over natten, og disse kommer garantert opp igjen i årene som kommer. Men det var noe fint og forløsende å få en overordnet gjennomgang av alt som er på gang. De største stjernene skinner ikke i offentligheten, de er hverdagsheltene som får alt til å gå rundt.

Det er mulig å ha ulike syn på hvor mye det er riktig at fellesskapet skal spytte inn i toppidretten. Men det er hevet over tvil at jobben som gjøres i barne-og breddeidretten er en vesentlig bidragsyter til folkehelsen. Både fysisk og psykisk.

Her er samspillet mellom myndigheter og idrettsbevegelsen en viktig investering.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article