Warning: session_start(): open(/home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions/sess_2a1bd8f1503d51e264f00d4776e1cfe4, O_RDWR) failed: No space left on device (28) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59

Warning: session_start(): Failed to read session data: files (path: /home/nortodco/public_html/rss4/src/var/sessions) in /home/nortodco/public_html/rss4/src/bootstrap.php on line 59
De overlevde hvert sitt mareritt. - NorwayToday

De overlevde hvert sitt mareritt.

4 hours ago 2

Marita Gundersen hoppet fra balkongen da kvikkleireskredet tok huset.

Når hun skriver tekstmeldingen til Siri Marie Seim Sønstelie er det fire korte måneder siden katastrofen. Hun har akkurat kommet ut av rullestolen og ønsker hjelp.

Det er ikke tilfeldig at meldingen går til henne - en bekjent som hadde løpt for livet på Utøya.

4. april 2020 - Marita

(...) Nå skal jeg liksom ta tilbake hverdagen. Alle sier det er bra. Men jeg synes ikke det er så lett, for hverdagen jeg skal ta tilbake er jo ikke lik lenger. Mamma lever ikke. Og jeg kan ikke jobbe 100 % som kontaktlærer. Har du noen tips til hvordan jeg skal takle dette? Synes dagene er tøffe.

Det er natt til 30. desember, og Marita overnatter hos foreldrene fordi hun skal besøke en venninne den romjulskvelden.

Snøen hadde lagt et mykt hvitt, teppe over Gjerdrum da hun og foreldrene gikk og la seg i ellevetiden.

Klokken fire på natten våkner hun av lydene utenfor. Det er bekmørkt, men Marita ser forandringen.

På utsiden er nabohuset og garasjerekken borte. Oppkjørselen er et svart brølende krater. Kvikkleire.

Hun smeller døren igjen.

Umiddelbart forstår hun at de er i livsfare, og ringer nødetatene.

De ber dem holde seg innendørs, men Marita synes det virker utrygt.

Fra balkongen på baksiden av huset er det to etasjer ned.

«Du må hoppe Marita» roper naboen.

Hun krabber opp balkonggjerdet med ryggen til foreldrene på 69 og 76 år. «Jeg elsker deg jenta mi» sier moren. Det er langt ned. Marita ber foreldrene følge rådet om å holde seg i huset.

Så hopper Marita. Bak seg hører hun knitring, måkelyder og tordenvær.

Hun kjenner ikke benet som brekker og ryggen som brister i fallet.

Adrenalinet får henne til å krabbe oppover mot veien. I sidesynet ser hun barndomshjemmet velte ned i skredet. Foran henne er det blålys og lufta er full av helikopterlyder.

Ti personer og et ufødt barn mistet livet i kvikkleireskredet i Gjerdrum. Maritas mor var en av dem. Marita og faren overlevde naturkatastrofen.

Da Siri fikk meldingen fra Marita, svarte hun med en gang.

Siri er selv overlevende fra Utøya.

Bare noen uker før hun skulle på leiren i 2011 møttes Marita og Siri hos felles kjente, og Marita husker at Siri gledet seg.

Lite visste Siri at hun da skulle oppleve sitt livs største traume.

Hun svarer Marita:

4. april 2020 - Siri

(...) Det jeg har av erfaringer kan kanskje hjelpe, men det er ikke sikkert det vil være din vei. I flere år har jeg likevel holdt på tanken at vi -altså vi som har opplevd noe traumatisk og dramatisk, kan lære av hverandre. Å dele erfaringer er noe jeg har tro på. (...)

De har møttes jevnlig siden de begynte å tekste for fem år siden.

Gått tur, spist mat, snakket, grått. Begge bor i Lillestrøm og det er ikke mer enn et kvarter på sparkesykkel mellom adressene.

Denne ettermiddagen blir pizzaen kald når praten går. Praten om livet, om hvordan de har det og hva som har skjedd siden sist.

Det er noen dager siden Marita flyttet inn i en ny leilighet på Kjeller, og taklyset er ikke på plass ennå. Men stearinlys duger. Stearinlys, brus og pizza.

Det blir flere treff denne uken.

Siri og Marita er med og markerer Verdensdagen for psykisk helse, som er den10. oktober.

Årets tema er psykisk beredskap. Målet er åpenhet og kunnskap om hvordan vi reagerer på kriser og hva som hjelper når det stormer

Hvordan styrker vi vår psykiske motstandskraft i en urolig tid?

Hvordan kan vi lære å takle det vi ikke har kontroll på?

Marita tar ordet.

– Jeg hadde ikke vært der jeg er uten åpenhet.

Når barneskoleelevene hennes lurer på om det ikke er vondt å snakke om raset, forteller hun dem at det faktisk hjelper å snakke om det.

Hun lærer dem at mange ulike følelser er normale.

– Vi har hatt en del tøffe ting i familien, som har gjort meg mer robust. Foreldrene mine mistet en sønn før jeg ble født, mamma mistet egne foreldre da hun var 20 år. Vi har snakket mye om både død og følelser. Det kunne være trist, men jeg så jo at foreldrene mine levde bra med det.

Siri er enig i åpenheten.

– Finn en måte å snakke deg tom på. Snakk til speilet, til en venn, til en psykolog, råder hun

Hun var bare 20 år da terrorangrepet 22. juli skjedde.

Siri var ny i AUF, ny på leir, ny på Utøya.

Først tror Siri det er kinaputter – tette, korte skudd.

Hun er i kaféhuset, da ungdom kommer løpende i hennes retning. Hun begynner også å løpe, mot pumpehuset.

Hun visste ikke hva hun løp vekk fra, hvem hun måtte gjemme seg for. Var det en eller var det flere personer?

Hun visste heller ikke at personen hadde kledd seg ut som en politimann.

Siri fulgte de andre.

At hun tok til venstre ved pumpehuset reddet kanskje livet hennes.

Der ble 13 drept. Hun løp. Over svaberg, bak steiner og klipper.

På vestsiden av øya tar hun seg ned seg mot vannkanten. Hun gjemmer seg under et utspring, noe hun senere kalte en hule.

Lyden av skudd, steiner som spretter rundt henne. Tankene: «Nå kommer jeg til å dø». Gjemmestedet var langt fra land og klærne var store og tunge. «Om jeg skal dø nå, er det fordi jeg blir skutt, ikke fordi jeg drukner», husker hun at hun tenkte.

Det piper i telefoner rundt henne. Hun sender en melding til utvalgte venner, familie og faren hun tidligere har vært i kontakt med: «Jeg er glad i dere.»

Tankene går i loop: Dette er et utrygt sted. Hele verden er et utrygt sted.»

Da båtene kommer til Utøya lurer hun på om hun kan stole på dem.

Selv da hun kommer til Sundvolden er hun ikke sikker på om hun vil overleve. Hun taster det kjente nummeret på telefonen: «Jeg lever pappa» er det første hun klarer å si.

69 ble drept på Utøya den dagen.

To måneder etter terrorangrepet kom boken: «Jeg lever, pappa -22. juli-dagen som forandret oss».

Siri skrev boken sammen med faren Erik Sønstelie.

«I dag lever jeg et normalt liv»

– Uten å være preget av det som skjedde. Selvfølgelig har det blitt en del av hvem jeg er, men det at jeg fikk muligheten til å skrive bok har vært avgjørende for bearbeidelsen. Jeg ble tvunget til å skrive historiene med adjektiver, gå inn i den, ta eierskap og gå videre, forteller Siri.

– Er det andre ting som har hjulpet deg?

– To råd tok jeg med meg fra krisepsykologen jeg gikk til de to første månedene: Når marerittene kommer, er det underbevissthetens måte å bearbeide traumene på. I tillegg har jeg akseptert at ikke alle dager er like bra, men uansett hvor mørkt det er, så kan det hende at det blir bedre i morgen.

Da hun og Marita gikk den første turen sammen etter at de fikk kontakt igjen i 2020 snakket de mye om overlevelsesskyld, om frykten og det uforutsigbare. Det de hadde gått gjennom var forskjellig, men mange av følelsene og tankene var like.

– Selv om jeg hadde mange venner rundt meg var det godt å få en bekreftelse på at det jeg følte ikke var unormalt, forteller Marita.

Alle hadde fortalt dem om viktigheten av å ta hverdagen tilbake, men hverdagen slik den hadde vært, vil aldri komme tilbake.

– Så det handlet mer om å skape og akseptere en ny hverdag, forklarer Siri.

For henne handlet det i begynnelsen om å tørre å gå ut av døren. Presse seg litt. Mestre. Presse seg litt til. Bestige Kilimanjaro. Mestre.

Etter to måneder begynte hun på de planlagte studiene i London. Det er bare to timers flytur hjem, sa hun til seg selv.

Pappa ble med over den første uken. Så var hun alene. Det ble hennes vei til å ta hverdagen tilbake.

– Ganske tidlig måtte jeg erkjenne at jeg ikke kunne gjøre akkurat som før. Søvn betydde mareritt, så jeg sov jeg nesten ikke om nettene det første året. Konsentrasjonen var elendig, og etter en forelesning var jeg helt utslitt og måtte hvile.

Om hun skulle være sosial på kvelden orket hun ikke å gå på forelesning om dagen – og omvendt.

Maritas vei var litt annerledes.

Hun brukte nettverket sitt aktivt. Intuitivt tok hun kontakt.

– Jeg møtte en venninne som hadde mistet moren sin brått. Vi kunne snakke ganske ærlig. En annen venninne ville ikke snakke om alvorlige ting. Hun kunne jeg le med, minnes Marita.

På Gjerdrum fikk de også opprettet en sorggruppe, som holder sammen fremdeles. Den betyr mye for Marita.

Generalløytnant Robert Mood har en lang karriere bak seg i Forsvaret og har blant annet tjenestegjort på ulike nivåer i Libanon, Kosovo og Syria.

Robert Mood

Generalløytnant

Han har også vært president i Norges Røde Kors, og er ikke ukjent med begrepet psykisk beredskap.

Har du snakket med noen om vanskelige ting?

aJa, oftebNoen gangercAldridHar ikke noen å snakke med

I en podkast fra Verdensdagen for psykisk helse samtaler Mood blant annet med Marita og Siri.

– Jeg opplever dem som sterke individer. Hvordan de har lært seg å leve med den mørke følgesvennen og samtidig ønsker å være en ressurs for andre, er imponerende.

Han kaller det «den mørke følgesvennen», det å akseptere at det vanskelige ikke nødvendigvis forsvinner, men blir til noe du kan leve med.

– Du skal ikke tro du kan riste av deg den mørke følgesvennen. Da får du en trykkoker, som vokser til et traume.

Landskapet på Gjerdrum er ikke til å kjenne igjen. Marita Gundersen ser ut over det som var et skredramma område.

De har fått en verktøykasse, barneskolelæreren og journalisten.

Når de bokstavelig talt setter et bein foran det andre på sine turer i Lillestrøm-området kan de snakke om hva som funker for å få livet til å rulle bedre.

Siri går for fysisk aktivitet. Og det å komme seg av skjerm for å la tankene vandre fritt mens hun pusler med maling eller strikking.

SJEKKLISTE FOR PSYKISK BEREDSKAP

1. Ta kontroll på tankekjøret

2. Hold på minst en rutine

3. Oppsøk andre

4. Hold kroppen i gang

5. Gi hodet en pause

6. Bruk tid på det som gir deg driv

7. Si nei før det sier stopp

8. Snakk om det før det blir krise

9. Le litt -hver dag

10. Bruk det som har hjulpet deg før

(Kilde: Verdensdagen for psykisk helse)

Marita skriver. Det ble tre dagbøker på fem år. Nå skriver hun notater på telefonen. I tillegg hører hun på triste sanger hun kan synge og gråte til. Stereoen på full spiker -og la det stå til.

– Det holder med tre-fire sanger.

Siri ler. Hun husker turen hun og faren gikk en tid etter 22. juli – langt ut i skogen, langt fra folk.

Så sto de der og hylte og skrek. All energien skulle ut.

De har forandret seg.

– Hvilken ungdom i 20-årtiene blir berørt av det vakre med vinden som rusker i trærne, sier Siri.

Marita har blitt mer hjemmekjær. En del av de mørke skyggene bærer hun fremdeles. Ryggen som brakk og som ikke har blitt helt bra, blålys og helikopterlyder som fremdeles trigger.

Likevel blir den nye hverdagen mer og mer hennes egen.

En stund etter at veien til rasområdet åpnet igjen satt hun seg i bilen. En venninne var med på høyttaler. Så gråt-kjørte hun veien «hjem».

– Det som gjenstår er snarveien mamma, søstera mi og jeg pleide å gå. Det blir ikke i morgen, men jeg er på gang.