3 hours ago
1
Foto: FABRICE COFFRINI / AFP / NTBHan var symbolet på en tidsalder. Nå kan hans tid være forbi.
Publisert:
For mindre enn 20 minutter siden
Dette er en kommentar
De herskende tanker er de herskendes tanker, skrev gamle Karl Marx. I tre tiår har disse tankene hatt sitt symbolske hjem i den lille sveitsiske fjellbyen Davos.
Den lille fjellbyen med rundt 10 000 innbyggere var fra før mest kjent for vintersport og som stedet i Thomas Manns filosofiske dannelsesroman Trolldomsfjellet. I dag er byen mest kjent for et møte i verdens viktigste diskusjonsklubb.
Verdens økonomiske forum ble startet på 70-tallet av tyskeren Klaus Schwab. Grunnleggeren selv forble organisasjonens primus motor, frontfigur og viktigste strateg helt frem til nylig. Mer om det litt senere. For Davos-mannen er ikke Schwab personlig.
Begrepet stammer fra den konservative amerikanske statsviteren Samuel P. Huntington, mest kjent for boken The Clash of Civilizations (1996). Davos-mannen var, ifølge Huntingtons analyse, en del av eliten som «hadde liten bruk for lojalitet til nasjonen» og «så nasjonale grenser som hindringer som heldigvis var i ferd med å bli borte.»
Davos-mannen var et ektefødt barn av den liberale optimismen etter Den kalde krigens slutt. Han omfavnet den nye globaliseringens håp om at varer, tjenester, kultur og mennesker skulle flyte over landegrensene og skape velstand og – like viktig – fred.
Foto: DENIS BALIBOUSE / Reuters / NTBDeltagerne ble lokket av temaer som «Å gjenoppbygge tillit i en tid med raske endringer og økt fragmentering». Hotellprisene føk så høyt til himmels at de risikerte å treffe noen av de mange privatflyene som strømmet inn i sveitsisk luftrom.
Kritikken mot Davos-samlingen har alltid vært der. Journalisten Peter S. Goodman oppsummerte den vanligste i en bok for noen år siden: Davos Man: How the Billionaires Devoured the World: Det var en klubb for rikfolk og ultrakapitalister, en dans rundt gullkalven, bare i alpene.
Det var en kritikk Davos-mannen tilsynelatende levde godt med. For temaene i Davos var ikke hentet fra lærebøkene til den liberalistiske økonomen Milton FriedmanMilton FriedmanKjent amerikansk økonom som også vant "Nobelprisen" i økonomi i 1976. Også kjent som forkjemper for mest mulig markedsliberalisme og en slankest mulig stat. , som i et berømt innlegg skrev at næringslivets eneste sosiale forpliktelse var økt profitt. Snarere handlet samlingene i alpene i stadig større grad om sosialt ansvar, klima, mangfold og en mer menneskelig kapitalisme.
Huntingtons merkelapp var nærmere å fange «ideologien» i Davos, nemlig en bestemt type progressiv (venstre) liberalisme som var for markeder, men også kosmopolitisk og åpen for det som senere ble kjent som woke og DEI (mangfold, likeverd og inkludering, Diversity, Equity, and Inclusion).
I Davos var næringslivet en del av løsningen, ikke problemet.
Og hva var egentlig galt med det?
Noe av kritikken mot Davos har vært rene konspirasjonsteorier som lett kan legges til side. Et annet tilbakevendende tema har mer for seg: kombinasjonen privatfly, rikdom og dyp bekymring for verdensproblemene kan lett virke ... vel, hyklersk. Champagne-sosialisme blir galt begrep, for den delen av venstresiden har nok ikke så mange følgere i Davos. Men privatfly-aktivisme er et treffende begrep.
De færreste liker å bli belært, enten det er om klima eller mangfold. Enda færre liker det om leksjonen kommer fra noen med privatfly.
Men det største problemet for Davos er at disse ideene ikke lenger fanger den verden vi lever i, hverken som analyse eller svar.
Foto: Terje Bendiksby / NTBDen ideologiske stormen som blåser opp i Vesten, kommer fra motsatt side. Den er mer konservativ enn liberal. Mer nasjonal enn globaliseringsvennlig. Mer opptatt av makt og realpolitikk enn av dialog. Ikke minst er den grunnleggende anti-establishment, og ingen symboliserer establishmentet som nettopp Davos-mannen.
Den verden som skapte Verdens økonomiske forum, og som Davos representerte, er i ferd med å forsvinne, som Financial Times skriver i en artikkel. En verden av «global integrasjon, markedsoptimisme og liberale institusjoner» som i dag er truet.
Davos har ikke vært isolert fra omverdenen, selvfølgelig. Flere politikere fra det harde høyre har holdt taler eller vært gjester, som Donald Trump og Slovakias statsminister Robert Fico. Men det har vært som innslag og ikke rokket ved bildet av den liberale eliteklubbens egen boble.
At organisasjonen også har opplevd intern uro de siste årene, har ikke hjulpet. Grunnleggeren Klaus Schwab ble blant annet beskyldt for økonomisk rot. Flere granskinger fant ikke noe ulovlig, men Schwabs tid som styreleder er allikevel forbi.
Foto: Gian Ehrenzeller / AP / NTBHvis glamouren fra Davos gradvis falmer som et resultat av intern uro, nye konkurrenter (for eksempel München-konferansen hvor Jens Stoltenberg har et verv som venter) og en ny tidsånd, vil folk flest neppe ta det særlig tungt. Og verdens eliter vil ha nok av andre steder å møtes.
Selvfølgelig var det aldri slik at man kunne løse problemer ved å møtes i en snøfylt småby i Alpene.
Det er lett – utrolig, utrolig lett, og veldig, veldig fristende – å gjøre narr av Davos.
Mye, kanskje det meste, er fortjent.
Men at ideen om en slik møteplass levde så lenge, sier mye om hva slags verden vi kan være i ferd med å legge bak oss. Privatfly og dobbeltmoral til side, var det en idé om at problemer kunne løses, at dialog var like viktig som makt og at den liberale verdensorden kunne bli det nye tusenårsriket.
Naivt? Jada. Men vi kan allikevel komme til å savne denne verden av i går når den blir kvalt av stormaktskonflikt, geopolitisk spenning, politisk polarisering og global fragmentering.
English (US) ·