Dag Solstads forfatterskap: – En helt egen plass i mitt hjerte

Den første boken jeg leste av Dag Solstad var knall gul, og hadde en mildt talt mystisk tittel: «Roman 1987».

Jeg lå og leste den på sofaen på kjøkkenet i Absalon Beyers gate i Bergen. Jeg gikk på videregående, og hadde ikke den fjerneste peiling på hva jeg skulle bli når jeg ble stor.

Romanen handler om en ung fyr, ikke mange årene eldre enn det jeg selv var på det tidspunktet.

Den åpner slik:

«Under den bestemte forutsetning at man vil se på meg med større forståelse enn jeg er vant med, i den forstand at man forsøker å lytte til, og ta inn over seg det jeg forteller, før man fordømmer meg – Gjør et forsøk!»

Jeg gjorde et forsøk, og jeg ble liggende på sofaen til boken var ferdiglest. «Roman 1987» handler om en ung mann som kommer til skysstasjonen på Lillehammer. Han sleper på to tunge kofferter, på vei til avisa Dagningen, der han skal starte i sin første jobb som journalist i avisen.

Var det der og da jeg tok en indre beslutning om at jeg selv ville bli journalist?

Mulig.

Siden den gang har jeg, og mange med meg, fulgt dette forfatterskapet i tykt og tynt.

Solstad er norsk litteraturs svar på jazztrompetisten Miles Davis. Ved terskelen til hvert nye tiår var det som om han så seg nødt til endre skrivestil, og finne på noe nytt.

På omslaget til «Roman 1987» stirrer Solstad nysgjerrig på meg gjennom tykke firkantete hornbriller, med et fyldig bukkeskjegg. Romanene han skrev i denne perioden var tilsvarende fyldige.

Historien om sin tid i kommunistpartiet AKP (m-l) skrev han like godt to ganger, i «Roman 1987» og i «Gymnaslærer Pedersen. Historien om den politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land.»

Å si at jeg kan disse romanene utenat er å ta i. Men det er i alle fall utvilsomt slik at jeg i årenes løp har gjengitt enkeltscener i samtale ved andre Solstad-elskere utallige ganger i årenes løp.

I Gymnaslærer Pedersen bestemmer de unge maoistene seg for at de ikke kan vente på neste ferge når de skal over til øya der partiet skal arrangere sommerleir. Det er heller ikke nødvendig, for de kan jo sykle på vannet!

På 1990-tallet var bukkeskjegget borte. Det samme var de tykke hornbrillene. Nå var han blitt glattbarbert og med briller med tynne innfatninger. Romanene fra det neste tiåret var alle tilsvarende tynne, på om lag 144 sider.

Sentralt sto en lett nedsnødd lærer, professor eller bibliotekar, som i tiltagende grad følte seg fremmedgjort overfor samfunnet og seg selv. «Ellevte roman, bok atten» (1992), «Genanse og verdighet» (1994), «Professor Andersens natt» (1996 og «T. Singer» er alle høydepunkter i forfatterskapet.

Også med utgangspunkt i disse bøkene står minnene om enkeltscener nærmest i kø.

Den som har lest om hvordan Bjørn Hansen i «Ellevte roman, bok atten» er fremmed overfor sin egen sønn Peter glemmer det aldri. Når man er så ensom inn i margen, hva hjelper det da å ha et genuint forhold til verdenslitteraturen?

Med romanen «16.07.41» startet en ny fase. Solstad skrev selvbiografisk lenge før Knausgård kom på samme ideen. Vi får være med når han og kona Therese flytter til Berlin. I denne romanen ser han også sin far sitte på en sky når han er på vei til Tyskland i et fly.

I bøkene som har kommet de siste tjue årene har vi fått stadig nye, mer personlige drypp fra forfatterens eget liv.

I den slektshistoriske romanen «Det uoppløselige element i Telemark i perioden 1591-1896» strakk han i alle fall min tålmodighet helt til bristepunktet.

Men samtidig –og dette må ikke glemmes – skrev han også fantastiske essays. Hans artikler om litteratur, fra 1966 frem til i dag, hører også naturlig hjemme i ethvert møblert hjems bokhylle.

I de siste årene har Solstad også fått et internasjonalt gjennombrudd. Japanske Haruki Murakami, som snart kommer til Norsk litteraturfestival på Lillehammer, har oversatt Solstad til japansk. «Han er en slags surrealistisk forfatter, veldig spesielle romaner, dette er seriøs litteratur», har Murakami uttalt.

Ja, slik kan man også si det!

En liten surrealistisk perle kom overraskende nok tidligere i vår, med utgivelsen av «En sann svir» i forbindelse med 150-årsjubileet til det norske travselskapet. Den er, som alle Solstads bøker, et lite stykke norgeshistorie i miniatyr.

I bokhyllen her på hytten på vestlandet hvor jeg nå sitter og skriver dette, finner jeg også en førsteutgave av «VM i fotball 1982» En kamerat lånte med seg den boken før jul, men da jeg var innom ham sist krevde jeg den tilbake.

Historien om når Solstad ankommer Bilbao – med to tunge kofferter – etter en strabasiøs togreise, for å forenes med sin kollega Jon Michelet, var det første verdensmesterskapet i fotball jeg selv var gammel nok til å oppleve.

Den boken har, som resten av forfatterskapet, en helt egen plass i mitt hjerte.

Bøkene må jeg ha her i bokhyllen, slik at de med tid og stunder kan bli oppdaget av mine barn og barnebarn.