1 day ago
4
I «Familien Nerdrum» på NRK fremstår Odd Nerdrum som en konservativ tradisjonalist. Men en gang var han en ung og provoserende radikaler.
I NRK-serien følger man kunstneren Odd Nerdrum og familen hans, her sønnen Øde, i ett år. Foto: Agnete Brun / NRKFørste gang jeg så et maleri av Odd Nerdrum var jeg sammen med bestemoren min på Høstutstillingen i 1973.
Bildet het «Trygd» og forestilte en eldre dame på mormors alder, sittende på en smal oppred seng med en vaskebøtte og en krakk med noen piller, et vannglass og en pakke flatbrød foran seg.
Det gjorde mildt sagt et sterkt inntrykk.
Odd Nerdrums «Trygd» som ble utstilt på Statens høstutstilling i 1973 Foto: Jacques Lathion / Odd NerdrumDen nesten selvlysende fotorealismen i bildet fulgte meg i årevis etterpå.
Bare pakken med Ideal flatbrød var nesten mer virkelig enn virkeligheten.
For første gang funderte jeg over skillet mellom kunst og virkelighet.
Neste år kom «Frigjøring». Nyheten om motivet sprengte ut av avisens kultursider og spredde seg som en løpeild i skolegården på Ås ungdomsskole.
Dette var helt opplagt ikke noe å dra med mormor på, så jeg fikk med en kamerat og under påskudd av å skulle kjøpe julegaver tok vi toget til Oslo, og strenet sporenstreks opp til Kunstnernes Hus.
Wow!
Det er nesten alt jeg har å si fremdeles, 50 år senere.
Bare WOW!
Faksimile fra Arbeiderbladet, oktober 1974.Jeg hadde sett mitt første hardpornoblad et års tid tidligere. Men dette hadde ingenting med porno å gjøre.
Eller erotikk. Eller kjærlighet. Eller en gang forplantning.
Det var noe nesten skremmende, dyrisk over hele situasjonen. De to på bildet forestilte seg ikke.
De var engasjert i et eller annet som oppslukte dem fullstendig, noe ritualistisk, urmenneskelig.
Noe som lå fjernt fra pornoerotikkens posering, forplantningens nødvendighet eller kjærlighetens sødme.
Litt som Ideal-flatbrødet fra året før, var bildet mer virkelig enn virkeligheten.
To trettenåringer tumlet ut i Slottsparken etterpå, merket for livet.
Odd Nerdrum: Mordet på Andreas Baader, 1978 Foto: Astrup Fearley Museet / Astrup Fearley MuseetSenere fulgte «Arrestasjon» (1975) og «Mordet på Andreas Baader», (Baader var en tysk terrorist om hadde tatt livet av seg i fengsel året før) i 1978.
To brutale, men samtidig romantiserte bilder av myndighetenes maktovergrep. Jeg kunne fortape meg i alle detaljene.
Nerdrum var min mann. En aristokratisk anarkist.
En forfinet provokatør. Han var stort sett den eneste grunnen til at jeg gadd å gå på Høstutstillingen gjennom tenårene.
«Familien Nerdrum» slik de fremstår i NRK-serien. Foto: Agnete Brun / NRKDet året jeg fylte tyve kronet han verket med «Skumring». En romantisk studie av en ferm dame som bæsjer i skogen.
Kontrasten mellom den romantiske, rembrandske stilen og det hverdagslige, men tabubelagte gjøremålet skapte en ny sjokkeffekt.
Bildet oppnådde å bli refusert på den vanligvis så tolerante høstutstillingen. «The jury was not amused».
Men det var jeg og gjengen min.
Vi toget ned til Galleri Blomquist ved Rådhuset hvor «Skumring» ble hengt opp, hver lørdag ettermiddag etter Filmklubben på Karl Johan-teateret for å ta verket i nærmere øyesyn.
Nerdrum med «Skumring» til venstre. Foto: Mattis Sandblad / VG
Med «Skumring» forlot Nerdrum hverdagsrealismen og den politiske, provokative stilen og beveget seg inn i et klassisk, tilbakeskuende univers som jeg bare hang sånn passe med på.
I dag vet jeg ikke helt.
Nerdrum er selvfølgelig en betydelig kunstner, men ikke noe av det han lager treffer meg slik det en gang traff meg.
Men det er det for så vidt ikke noe annet som gjør det heller.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US) 