Borgerlig pekelek

HVEM SKAL UT? Leder i Høyre (H) Erna Solberg og leder i Fremskrittspartiet (Frp) Sylvi Listhaug etter folkemøtet på studentersamfundet i Trondheim. Foto: Ole Martin Wold / NTB

For noen på høyresiden er Solberg og Støre to sider av samme elite.

Dette er en kommentar

På NRKs folkemøte i går så vi at lite har endret seg i løpet av valgkampen. Sylvi Listhaug ble spurt av en lokalpolitiker fra Venstre om hun kunne si at Erna Solberg skulle bli statsminister. Det kunne hun ikke.

Det er halvannen uke til valgdagen. Dette var valgkampen de borgerlige «skulle» vinne, men nå står i fare for å tape.

Selv om folks utgifter gikk opp, næringslivet ble sinte og det i 2023 ble snakket om en ny høyrebølge blant unge. Selv om det går en vekkelsesbølge gjennom styrerommene for KrF, og pengegavene til høyresiden har vært større og rausere enn noen gang før. Ja, noen velstående eiere har kastet seg inn i valgkampen selv.

Resultatet? Det er svært jevnt, men de rødgrønne ligger best an.

På borgerlig side lever frustrasjon side om side med offensiv optimisme – men på ingen måte jevnt fordelt mellom partiene.

Frp svever høyt, mens KrF har ånden over seg. Høyre sliter i motbakke (på tross av noen lysglimt). Venstre ser igjen sin gamle nemesis, sperregrensen.

Der de borgerlige partiene før har klart å vokse gjennom å maksimere sine individuelle styrker, er valgkampen nå preget av knallhard konkurranse – mot hverandre.

Blant andre Civita-leder Kristin Clemet har tatt til orde for at Frp må peke på Erna Solberg som statsminister, det samme spørsmålet Sylvi Listhaug fikk på NRKs folkemøte.

Det er mange grunner til at jeg ikke tror det kommer til å skje: Det er et forhandlingskort man ikke gir bort, det bryter med Frps vellykkede strategi og partiet føler kanskje ikke overveldende ansvar for å løfte de andres oppslutning.

Noe undervurdert er at det også har en politisk kostnad.

En av årsakene er at høyresiden har endret seg.

Det har kommet en ny kraft til. Denne nye høyresiden er ikke NHO, næringsforeninger, kompromisser og en kledelig blanding av næringsfrihet og sosial liberalisme; den er som punken var for progrocken. Den ser det etablerte høyre som overprodusert, men blodfattig.

Kjernen er anti establishment. De ser de ikke på Solberg og Støre som alternativer, men som to varianter av samme liberale konsensus.

Vi kan kalle dem aldri-Erna-høyresiden.

De synes gjennom podkaster, youtube-videoer og some-kontoer. Asle Toje beskriver perspektivet godt i en kritisk analyse av Høyre i E24 denne uken.

Denne nye høyresiden er ikke Frp, men Frp snakker til dem. Listhaugs paradebudskap er at Høyre og Arbeiderpartiet er blitt så like, et ekko av det podkaster og videoer har sagt i årevis.

Det er ikke en objektiv sannhet, selvfølgelig. I skattepolitikken er det for eksempel større forskjeller mellom Høyre og Ap enn på lang tid.

Men to ting gjør at beskrivelsen treffer mange:

• Mange av de store debattene de siste årene har vært om saker hvor Høyre og Ap grovt sett har samme utgangspunkt, som energipolitikken, EØS og klimaomstilling.
• Den nye høyresiden har også adoptert kulturkrigenkulturkrigenI vår tid hentet fra USAs "culture wars". Brukes om sterk uenighet om kulturelle og sosiale spørsmål som f.eks. transpersoner, pride og flerkultur. . De er anti-woke. Frp og KrF er med, Høyre oppfattes som mer lunkne, nesten woke-aktige.

Dessuten har Frp klart noe som stiller Doc i filmserien Tilbake til fremtiden i skyggen: De har tryllet bort de seks årene de satt i regjering (og snakker mindre om andre ting også, som den varme støtten til sløserifavoritten Stad skipstunnel). Erna Solberg er klistret til sine åtte år.

Sylvi er en outsider, Erna er establishment.

Frp suksess er møysommelig bygget opp, men partiet har vært der før og vet at støtten kan være skjør. Og ingen har flere småfisker som lurer i samme dam enn Frp, fra Norgesdemokratene til Industri- og næringspartiet.

Alle til venstre peker nå trofast på Jonas Gahr Støre, fra Rødt til Senterpartiet og MDG. Borgerlig side minner mer om en episode av Ex on the beach. Nå sist med Venstres utspill i VG.

«Heller Jens enn Jensen», sa tidligere Venstre-leder Lars Sponheim og pekte på Ap i stedet for Frp.

«Samme med Støre eller Solberg», har vært omkvedet fra den nye høyresiden i flere år. Det kan bli et statement de får testet ut i praksis.

Jeg var statsråd (H) fra 2013–21 i en regjering som også inkluderte Frp. Jeg gikk ut av politikk og parti da jeg startet i E24.