Bodø/Glimts kunstige fordel

«En av grunnene til at de er så gode hjemme, er underlaget».

Ordene tilhører Tottenham-manager Ange Postecoglou og ble uttrykt allerede før hans lag slo Bodø/Glimt 3–1 i deres første semifinalemøte hjemme i London.

Det var nødvendigvis bare starten.

Etter kampen har fokuset på underlaget i returoppgjøret bare blitt enda større.

Diskusjonen beveger seg et sted mellom fascinasjon, undring og besettelse.

For Bodø/Glimt gjelder det bare å dyrke det siste.

Som potensielt kan gi dem en psykologisk fordel.

Kunstgresset på Aspmyra i Bodø nærmer seg nemlig mytestatus i Fotball-Europa.

Åtte utrolige år

Det er ett av elementet i et eksotisk univers som også inneholder polarsirkler, tannbørster, et utdatert stadion og de mest bitende havvinder noen fotballspiller noen gang har opplevd. Visstnok.

Men hvor det aller viktigste traumet for motstanderne altså er dette kunstgresset.

Det er ingenting nytt ved dette underlaget.

Men det er mer omdiskutert enn noen gang.

Det er likevel veldig mye annet som egentlig skal ha fokus når man snakker om det underet Bodø/Glimt er.

Vi må minne oss selv og alle andre på at laget for bare åtte små år siden var i 1. divisjon. Altså på nivå to i Norge.

Ingenting, overhodet ingenting antydet at klatringen mot den europeiske elite var snarlig forestående.

Motstanderne i serien dette året het nemlig Arendal, Ull/Kisa, Levanger, Elverum og Florø.

I 2025 spiller Bodø/Glimt mot Tottenham om retten til å møte Manchester United i europaligafinalen i Bilbao.

Fotballens proletariat utfordrer patriarkene mange hakk over dem i maktpyramiden.

Kunst, gress og kunstgress

Selvbildet i Bodø er et annet nå. Forventningene også.

Men rammeverket er det samme.

Aspmyra stadion. Et maksimum av 8000 tilskuere.

Og kunstgress.

Norge har for lengst bestemt seg for å bli en kunstgressnasjon.

Glimt er blant klubbene som kommer fra en klimatisk sone hvor dette har vært et åpenbart pluss.

Det er stabilt, det er slitesterkt og det krever relativt lite vedlikehold.

Så nært har forholdet vårt til dette syntetiske underlaget blitt at det til og med har devaluert det norske språket.

Nå snakker vi om «kunstgress» eller «naturgress». Når vi egentlig bare mener kunstgress eller gress.

Men kanskje har den norske fotballnasjonen gått for langt i sin eufori.

Enden for den norske euforien?

For det er åpenbare betenkeligheter.

En ting er klimaproblematikk. EU har rett og slett forbudt de typene kunstgress av plast og gummi som er mest utbredt i Norge. Innen 2031 må mer enn 2000 baner få nytt underlag. Regningen har blitt anslått til over 7 milliarder kroner.

Ingen vet hvem som skal betale. Eller hva man skal bruke i stedet.

Norsk fotball har på et vis gamblet – og kan være på vei til å tape.

Men i denne sammenheng skal vi holde oss til det rent sportslige.

Også der er et problematiske sider.

Spillerne må bevege seg annerledes. Spillerne må bremse, de kanter skoene på en annen måte og blir mye mer passive i sitt press-spill.

Flere mener at utbredelsen av kunstgress har bidratt vesentlig til at Norge har sluttet å produsere forsvarsspillere av kvalitet.

Og gjennom det svekket norsk fotballs konkurranseevne.

Skadefrekvensen er også merkbart høyere. To undersøkelser ved amerikanske universiteter har begge konstatert en skadefrekvens som er 30 % høyere på kunstgress enn gress.

Mourinhos misnøye og mer

Men på kort sikt dreier alt seg likevel om Europaligaen.

Den svenske Tottenham-stjerne Dejan Kulusevski sa det slik i intervjusonen etter den første semifinalen:

«Det kommer til å bli tøft, for det er en annen bane, en annen sport»

Bodø/Glimts suksess skyldes ikke at de spiller på kunstgress.

Men misnøyen har likevel ulmet i flere år.

Ingen av storlagene liker å komme til Bodø og bli ydmyket.

Da vil man ha noe å skylde på.

Ikke overraskende er tidligere Roma-trener José Mourinho en av dem som har klaget.

Da lagene i 2022 møttes for tredje gang på kort tid, kom han med en tirade om kunstgresset i Bodø som endte i et ønske om at Uefa måtte vurdere et forbud.

Ingenting har skjedd- så langt.

Men muligheten er fortsatt reell.

For Bodø/Glimt har aldri vært bedre.

Og irritasjonen dette genererer har aldri vært større, selv om få uttrykker den så tydelig som nevnte Mourinho.

Fra attraksjon til aggresjon

Selv en seier i Europaligaen vil likevel bare være ett steg nærmere det virkelige målet for Bodø/Glimt:

En plass i fotballens VIP-avdeling, turneringen man kaller Mesterligaen.

Glimt har vært så nær å komme seg inn blant de 36 privilegerte klubbene som får være med der. Foreløpig uten å klare det.

Denne sommeren får de en ny sjanse.

På kort sikt vil de i så fall være en attraksjon.

Men etter hvert som nyhetens interesse for fenomenet blir tatt av inflasjonen, vil de komme inn i kategorien klubber som mest av alt er litt til bry for de aller største.

Glimt er en slags steinspurt på den glinsende frontruta.

Av typen irritasjonsmomenter som man mest av alt ønsker å pusse bort.

For Europas største klubber vil egentlig helst ikke leke med andre enn hverandre.

Derfor har de gradvis gjort nåløyet for å slippe inn mindre kommersielt attraktive klubber mindre og mindre.

Og de gjør det med hjelp fra det europeiske fotballforbundet, Uefa.

Den løpende utfordring for Uefa er å gi de største, om det er Real Madrid, Barcelona, Milan eller Manchester City, nok fordeler til at de finner det riktigst å forbli i det store europeiske fotballfellesskapet lengst mulig.

Tap mot norske askeladder i polare strøk og på et underlag man ikke spiller på til vanlig, kan bokstavelig talt ende som plasthår i fotballstorhetenes hummerbisque.

Lex Aspmyra

Polarsirkelen får man uansett ikke flyttet.

Men det finnes et alternativ:

Et forbud mot å spille på kunstgress i europacupene.

Europa kan måtte ty til en Lex Aspmyra for å prøve å stoppe Glimt.

Det vil være kontroversielt, fordi kunstgress har sine nevnte fordeler, særlig i klimatisk utsatte områder, som Bodø.

Men ikke i den grad at det ikke er gjennomførbart.

Premier League i England nedla forbud allerede i 1995.

Og Fifa har bestemt at alle kamper i VM skal spilles på gress, hvilket gjør at halvparten av arenaene i neste års mesterskap midlertidig må legge om.

For Bodø/Glimt vil det bety at de må til Lerkendal i Trondheim for å spille hjemmekamper i Europa.

Eller bytte underlag. Som på kort sikt vil føles som en straff.

Mesterligaen er ikke opprettet for å tilfredsstille ønskene til klubber fra Norge eller andre små fotballnasjoner.

Ikke Europaligaen heller, når vi første er inne på det.

Serieligaen, altså den tredje mest attraktive, ble derimot opprettet for at de minste nasjonene skulle ha sin egen lekegrind, sin egen mestringsarena.

Fra Florø til finale

Bodø/Glimt nektet bare å akseptere dette.

På torsdag kan de derfor på kunstgresset i Bodø ta seg til finale i Europaligaen.

Fordi Kjetil Knutsen har skapt et fotballag av en kvalitet som har fortjent det.

Finalen i Bilbao spilles 21. mai.

For Bodø/Glimt vil det i så fall også markere et slags symbolsk jubileum.

Dette er på dagen 8 år etter at de møtte Florø på bortebane i 1. divisjon og vant 2–1.

Selvsagt på kunstgress.

På benken på Florø stadion gjennom hele kampen satt en midtbanespiller ved navn Patrick Berg.

På torsdag mot Tottenham får han endelig sjansen.