Blir filmati­seringen av «Storm­fulle høyder» rett og slett for sexy?

Så, du trodde kinofilmen ikke var så viktig som før?

Så, du trodde stadig færre interesserte seg for klassikerne?

Akkurat her og akkurat nå, høsten 2025, tar du i alle fall feil. For det tusenhodede trollet som heter Internett er for tiden dypt engasjert i debatten om en filmatisering av en litterær klassiker, en som ikke har premiere før til neste år.

Den litterære klassikeren er Emily Brontës «Stormfulle høyder» fra 1847. Filmen, som har premiere på valentinsdagen 14. februar, skiller seg ganske markant fra tidligere filmatiseringer. I alle fall om en skal tro traileren.

Der er det nok dype utringninger, avkledde muskuløse overkropper og gispende kjærlighetserklæringer til at filmen allerede er blitt kalt en «Fifty Shades of Grey»-versjon av den elskede klassikeren.

Omtrent halvparten av de som har engasjert seg i debatten, synes dette er strålende og gleder seg til å bli forført på kino.

Den andre halvparten er forskrekket over at regissør Emerald Fennell, som også står bak «Saltburn» og «Promising Young Woman», tillater seg å være så utilslørt mykpornografisk i sin tilnærming til kulturarven. Og dette er ikke den eneste innvendingen, for å si det forsiktig.

Men hvorfor er følelsene og meningene så sterke?

Det handler om hvilken posisjon «Stormfulle høyder» har. Det er en roman med eksistensielle dyp, men er også en besettende kjærlighetsroman og en spøkelseshistorie.

Bare ta begynnelsen. En reisende kommer til et lite sted nord i England, og til en øde herregård på de forblåste viddene. Han møter den nyrike godseieren, Heathcliff, en brysk mann på rundt førti, og aner fort at det er noe galt. Forholdene mellom godseieren og de yngre generasjonene på godset virker hatefulle.

Dårlig vær tvinger gjesten til å overnatte. Midt på natten står han opp for å lukke et vindu som står og slår. Men idet han strekker hånden ut, er det en hvit hånd som griper hans, og han ser en jente som sier hun fryser og bønnfaller ham om å slippe henne inn.

Synet forsvinner. Men den skrekkslagne gjesten forteller Heathcliff om det som har skjedd. Like etter ser han hvordan verten, i hemmelighet, setter seg ved vinduet og bønnfaller sin Cathy om å komme tilbake.

Og for den som har et forhold til Kate Bush, er dette naturligvis scenen som er utgangspunktet for låta «Wuthering Heights», med sitt klagende «It’s me, I’m Cathy, I’ve come home and I’m so cold.»

Kate Bush var en av mange som hadde latt seg oppsluke av romanen. Det spøkelsesaktige oppsparket fører til at den reisende får høre den gamle historien om Cathy og Heathcliff.

De er rikmannsdatteren og fattiggutten som filtres sammen i et rusaktig forhold, en sulten avhengighet som omgivelsene ikke liker. Det går, naturlig nok, ikke så bra. Men du og du, så lett det er å bli revet med av stormkastene.

«Stormfulle høyder» er en roman som begeistrer både litteraturprofessorer og tenåringsjenter.

Og angående det siste: Dette er en sånn bok som lesende jenter gjerne sluker i tenårene, sammen med andre klassikere som «Stolthet og fordom» av Jane Austen og «Jane Eyre» av Charlotte Brontë, Emilys søster.

Alle disse romanene er mesterverk som kan leses på forskjellige nivåer. Men lesere i denne alderen har det nok med å legge størst vekt på romantikken, på de altoppslukende og voksne følelsene som de selv har begrenset erfaring med.

En av disse tenåringsleserne var Emerald Fennell. Hun har sagt rett ut at hun ville lage en film som lignet det hun selv opplevde da hun leste romanen som fjortenåring. I dette ligger mye av forklaringen på at filmen hennes, enn så lenge, fremstår mer som en febril ungpikefantasi enn et historisk dokument.

De utfordrende kjolene og flagrende lokkene i traileren er ikke akkurat historisk korrekte. Plakaten, med en hunky Jacob Elordi som tårner over Margot Robbie, ligner en kioskroman fra åttitallet.

Dette er en litt annen retning enn de tar, de mange tidligere utgivelsene av romanen, de som ofte er prydet med et maleri fra tiden romanen ble skrevet.

Som filmskaper er Fennell omtrent så subtil som en fallende steinblokk. Hun har splittet publikum og kritikere tidligere. Noen mener hun provoserer med vilje i traileren for filmen. Og hun får kritikk fra flere hold.

På den ene siden har du de pasjonerte leserne. Det er de som i likhet med Emerald Fennell har elsket boken siden de var svært unge, men som har sett det hele for seg annerledes.

Mange mener Robbie er for voksen og for yppig til å være Cathy, og syntes hun burde vært rarere, mer kantete, mindre sexy. Kanskje, kan en få følelsen av, mer som de selv var, den gang de selv møtte romanen for første gang.

For «Stormfulle høyder» har også alltid vært et sted der intense, rare unger har kunnet finne seg selv. Og det er alltid krevende å lage en versjon av en historie som for mange er så personlig, så formativ.

På den andre siden har du de som vil krangle fra et akademisk eller kritisk ståsted. De påpeker de historiske unøyaktighetene. De bekymrer seg for nyansene som ofres når den sexy siden blir skrudd så kraftig opp.

Særlig misliker mange at Heathcliff spilles av en hvit skuespiller, mens han i romanen beskrives som en «mørkhudet sigøyner». Da filmskaper Andrea Arnold laget sin egen «Stormfulle høyder» i 2011, gjorde hun et poeng av å gi rollen som Heathcliff til en svart skuespiller. Den nye filmen oppleves av mange som et skritt bakover.

Samtidig er det, forutsigbart nok, et backlash på gang mot backlashet. Det konservative tidsskriftet The Spectator dristet seg denne uken til å stille et djervt spørsmål: «What if the Emerald Fennell Wuthering Heights is good?»

Noe som uansett er å merke seg, er at de som har drømt seg bort i «Stormfulle høyder», kanskje stod forfatteren selv nærmere enn de skulle tro.

«Stormfulle høyder» var så rå, lidenskapelig og brutal at mange kritikere syntes det ble altfor mye. Det var derfor mange antok at det var en mann som skjulte seg bak pseudonymet «Ellis Bell».

Ingen av dem kunne se for seg en skikkelse som Emily Brontë, en belest, bråbegavet og sosialt keitete peppermø som tilbrakte mesteparten av sitt korte liv i prestegården der hun vokste opp. Det var der hun døde, bare tretti år gammel, ikke lenge etter at hennes eneste roman kom ut.

Mye tyder på at hun hadde observert og hørt om hendelser som hun brukte som inspirasjon til «Stormfulle høyder». Broren hennes var alkoholisert, ifølge ett vitnesbyrd kunne faren være voldelig. Men hennes egen livserfaring var svært begrenset, særlig hva angikk forholdet til menn.

Dermed er det mye som tyder på at «Stormfulle høyder» også for henne var mye av en fantasi, en forestilling om hva livet kunne romme av altoppslukende kjærlighet, bitterhet og hevngjerrighet. Slik sett er det ikke unaturlig at fantasien spiller en så stor rolle når romanen hennes tolkes nok en gang.