Blendahvitt og ingenting nytt

Av: Tani Dibasey

Regissør

«Utlendinger som ser Joachim Triers spillefilmer, må få et fordreid syn på Oslo», skrev Ingrid Åbergsjord i en kommentar i Aftenposten.

Hun kritiserte mangelen på mangfold i Tries filmer.

Jeg leste dette og tenkte helt ærlig:

«Fordreid? Haha, det er jo Oslo.»

Denne byen vår er så oppslukt i hvem som kjenner hvem, hvilken status vi får av hva, og hvilke filmer vi burde like for å være en del av miljøet.

Verdien med hvorfor vi lager noe som helst i Norge har, etter min mening, forsvunnet for lenge siden.

Foto: Privat

Jeg har ikke sett noen av filmene til Trier.

Jeg har heller ikke så mye interesse av å se dem, nettopp fordi jeg tenker at de representerer sånn jeg opplever norsk film- og tv-kultur. «White».

Og da mener jeg ikke bare hvite folk, men at det er streit.

Skikkelig, skikkelig streit.

Jeg har vokst opp i Oslo, på Løkka, med «gutta». De vil si jeg er en ekte «white boy», og jeg er enig.

Jeg kjenner ikke til den verden faren min fra Gambia har opplevd.

Det jeg kjenner til, er et samfunn og miljø i Oslo som gradvis bare har blitt mer og mer gentrifisert.

Dobbel latte og kunstutstillinger om bokstavelig talt ingenting.

Trier sammen med hovedrollene i «Verdens verste menneske» Foto: Oslo Pictures / SF Studios / Christian Belgaux

Trier lager, tror jeg, filmer som speiler ham selv og slik han opplever virkeligheten. Jeg tror ikke den er preget av hungersnød, krig, overlevelse eller spesielt mye motstand.

Og dette tror jeg en veldig stor del av den norske befolkningen kjenner seg igjen i – inkludert meg selv.

Noe av det verste folk i mitt miljø opplever, er en dårlig anmeldelse eller en kommentar som ikke bekrefter at de er pene, eller noe.

På den andre siden har vi alt det syke som skjer i verden nå.

Men vi i Norge vil ikke deale med det. Hvorfor skulle vi det?

Vi trenger ikke.

Hvordan skal Trier speile noe han aldri kan forstå?

Og selv om han prøvde, ville det også blitt feil, fordi plutselig har du en «white dude» som prøver å vise hvordan det er på gata. Neias.

Til og med de fra gata sliter med å portrettere sin virkelighet gjennom film, scenekunst og andre medier.

Produksjonsteamet er alltid «white». Ikke nødvendigvis i hudfarge engang, men i hjertet.

Blendahvitt av samfunnet og normene vi har vokst opp i. Mitt også.

Jeg sverger:

Hadde jeg laget en film om Holmlia eller Grønland basert på min oppvekst og bakgrunn, ville det vært flaut.

Eller i hvert fall påståelig.

Tani Dibasey under Hedda-prisen, hvor han fikk pris for «særlig kunstnerisk innsats». Foto: Javad Parsa / NTB

Det er skummelt, fordi vi heller ikke kan kontrollere publikummet vårt, seerne.

Fathima og familien sitter ikke nødvendigvis og ser på prime time-serier på NRK.

De bruker heller ikke pengene de trenger til mat på bordet på å se «Affeksjonsverdi».

Jeg kan bare snakke for meg selv, men jeg opplever veldig ofte at når jeg prøver å lage noe om «the black experience» – eller heller «my black experience» – så er det primært hvite folk som ser det.

Og de ser ikke. De observerer. Som om de ser National Geographic.

Mens vi – like mye som de norske folka som blir representert av Trier – også vil bli SETT, ikke observert.

Men jeg stiller også spørsmål ved hvorvidt det i det hele tatt er mulig i landet vårt å skape noe som ikke er en eller annen «white boy» i snøen, eller en «white girl» i Oslo.

For det er det vi «nordmenn» makter å formidle.

Stellan Skarsgård og Elle Fanning i «Affeksjonsverdi» Foto: Kasper Tuxen Andersen / Nordisk Film Distribusjon

Må ikke også de som deler ut penger aktivt begynne å støtte produksjoner som ikke er ledet av team som åpenbart bare vil lage mer film om de vanskelige livene sine?

Det handler om at VI gir Joachim Trier og andre hvite, norske regissører en uttrykksplattform.

Vi velger aktivt å gi dem plass. Vi bruker penger på at de skal representere Norge og norsk film under Oscar-utdelinger, i Cannes – overalt.

Jeg tenker mer enn noe annet at det krever en endring i kulturen vår, mer enn det hjelper å kritisere Trier. Han har penger og trenger ikke bry seg.

Vi burde heller jobbe for å skape en kultur med flere stemmer representert.

Personlig bruker jeg heller pengene mine på «Chainsaw Man: Reze Arc» på kino.

Fujimoto fortjener pengene mine. Der er det på ekte null mangfold på skjermen, men kinosalene er alltid mangfoldige.

Jeg vet ikke hva det betyr heller. Kultur er rart.