Ble dratt opp av hester i 1867 – nå flyttes Tuneskipet med ekstrem varsomhet

Skipet ble hentet ut av jorden for snart 160 år siden som det første utgravde skipet i Norge, og gjør seg nå klar for sin aller siste ferd.

Nå skal Tuneskipet følge i kjølvannet av Oseberg og Gokstad til et nytt og moderne museum.

Siden Tuneskipet har en lengre og mer kronglete vei til sin endelige plassering enn de to andre skipene, vil flyttingen foregå over flere dager.

Flyttingen starter 23. februar, og den lengste etappen er planlagt dagen etter.

Skipet skal flyttes ca. 130 meter med en hastighet på ca. 24 centimeter i minuttet.

Tidligere i år ble det gjennomført en vellykket testflytting ved museet, noe som var en avgjørende forutsetning for at selve skipet nå kan flyttes.

Dårlig inneklima, vibrasjoner og et utdatert støttesystem gjør at skipsplankene sprekker opp.

Dersom skipene hadde blitt stående i det gamle museet, ville de til slutt ha kollapset under sin egen vekt.

Visuelt er det kanskje ikke like slående som Oseberg og Gokstad. Likevel er skipet helt avgjørende for vikinghistorien vår.

– Det som gjør Tuneskipet så interessant, er at vi vet at skipet er bevart i sin originale stand, sier Jan Bill, professor i arkeologi og fagansvarlig for vikingskipssamlingen.

Professoren mener Tuneskipet fungerte som en pioner i arbeidet med å bevare minner fra vikingtiden.

– Det var første gang man endelig så hvordan et vikingskip så ut, siden mye av treverket var bevart, sier Bill.

Fra hestekrefter til silkehansker

Oluf Rygh er i ettertid regnet som en av grunnleggerne av faget arkeologi i Norge og han fikk ansvaret for utgravingen av Tuneskipet.

Navnet «Tuneskipet» skyldes at Rolvsøy i 1867 hørte til Tune prestegjeld.

Utgravningen i 1867 ble fullført på i overkant av to uker.

Skipet satt fast i kompakt leirjord, og dokumentasjonen viser at man måtte hugge løs leiren fra undersiden for å frigjøre konstruksjonen.

Arbeidet var så røft at man den dag i dag kan se fysiske spor etter spadene i skipets treverk.

Etter at skipet ble hugget løs, ble det brukt hester for å dra det ut av haugen. Det står i sterk kontrast til dagens spesialbygde stålrigger, som beveger seg bare noen få centimeter i minuttet.

Men professor Jan Bill mener det er liten grunn til å kritisere datidens metoder.

– Jeg synes ikke vi skal si at de burde gjort ting bedre den gangen. Ser man på metodene de hadde til rådighet, er det viktigste tross alt at skipet faktisk ble hentet ut og bevart, sier Bill.

Helt siden vikingskipene ble gravd ut, har tilstanden deres gradvis forverret seg. Dette har gjort dagens flytteprosess mer komplisert.

Tuneskipet er mer skjørt i detaljene enn de andre skipene, og små biter løsner lettere.

Samtidig er det en fordel at skipet, på grunn av svinn i treverket, er såpass løst sammensatt. Da blir det mindre fare for at det skal oppstå spenninger og sprekker under flyttingen, forteller Bill.

Brevet som reddet skipet

Under industrialiseringen på 1800-tallet ble mange av de store gravhaugene fra vikingtiden fjernet for å skape dyrkbar mark. Ofte uten at man var klar over hvilke kulturminner som gikk tapt.

På Haugen gård i Rolvsøy i Fredrikstad begynte gårdeieren selv å grave i «Båthaugen» etter rykter om et skip.

Selve gravhaugen var oppsiktsvekkende stor, og skal ha vært rundt 60 meter i diameter.

I spennet mellom modernisering og økt historisk interesse tok saken en ny vending:

Hans Bassøe var løytnant fra Råde i Østfold, og ble klar over gravingen. Han stoppet arbeidet og sendte et brev med en beskrivelse av det han så til fortidsminneforeningen.

– Det var denne handlingen som sørget for at funnet ble bevart for ettertiden. Han sendte nemlig med både skisser og plantegninger som dokumenterte skipet, sier Jan Bill.

– Jeg så enkelte beinrester som ble funnet i båten, blant annet overarmen fra et voksent menneske, hestebein og en mengde hestetenner.

Løytnant Hans Bassøe

Brev fra Hans Bassøe til Oluf Rygh

Foto: Nasjonalbiblioteket

Foto: Nasjonalbiblioteket

Hurtig og havgående

Når det gjelder forskning, så er det få som har studert Tuneskipet like nøye som Knut Paasche.

I 2011 disputerte han med sin doktoravhandling som handler om dokumentasjon og rekonstruksjon av Tuneskipet.

En stor fordel han hadde sammenlignet med tidligere, var tilgangen på digitale verktøy.

Rekonstruksjonen av skipets tekniske egenskaper avdekket at det etter all sannsynlighet var et hurtig og havgående fartøy, bygget for å tåle tøffe forhold ute på det åpne havet.

– Det har nok hatt en mast på i hvert fall 12 meter. Og da får du 100–150 kvadratmeter seil. Det er en enorm drivkraft. Og når skipet er litt mindre enn Oseberg og Gokstad, så tror jeg at det har seilt barten av de to, sier Paasche.

Han er spent på både flyttingen og hvordan skipet vil ta seg ut i det nye museet.

– Det er litt mer utfordrende å vise kraften i Tuneskipet enn de to andre, men det er absolutt en mulighet. Så jeg er spent på det