Blåser i vindkaoset

De hadde fortjent så mye bedre enn hvordan den siste VM-torsdagen startet, både arrangører, utøvere og publikum. Men noen slag er det bare ikke mulig å vinne, og dessverre endte det med at kombinert ble tatt av vinden og konkurransen utsatt.

Arrangøren skal ha ros for at de løste logistikken etter beste evne, og fikk folk inn på arenaen. Når den fjerde siste konkurransedagen skal oppsummeres, er det to ulike historier å fortelle.

Den ene er den om lange køer, avsperringer som blåste over ende, forsinkede konkurranser og krevende logistikk. Heldigvis handler den andre om hvordan det lykkes å skape folkefest til slutt likevel.

Publikum langs løypa skal ha kred for at de klarte å lage såpass liv og leven, da det på overtid omsider ble mulig å konkurrere.

Også når det gjelder det vi fikk servert i løypene, er det to versjoner å trekke frem. Herrestafett i VM er som et janusansiktJanusansikt er et uttrykk som beskriver en sak eller en person som viser seg fra to ulike sider..

For veldig mange av de norske skientusiastene handler det om å hylle frem nok et norsk gull. Det ble det rikelig anledning til å gjøre, og det i et vær som hadde tatt seg opp.

Samtidig er det ikke til å komme unna at herrestafett er blitt VMs mest forutsigbare øvelse, langt unna den spenningsmessige indrefileten den pleide å være i et mesterskap.

Akkurat som i Planica for to år siden, ble stafetten en norsk alenegang. Stemningen i løypen fremsto ikke dempet over at det ble en ventet parademarsj, men langrenn får neppe nye fans av Norge, Norge, Norge og Norge nok en gang.

Det kan de fire gullmedaljevinnerne selvsagt ikke klandres for. Med fem gull på fem forsøk er det ingen tvil om at Johannes Høsflot Klæbo er kongen av Trondheim.

 At det var kamp om de andre medaljene, hjalp da også litt på spenningskurven. At vi fikk enda en norsk hoppmedalje på tampen, er også gledelig for totalen.

For VM-sjef Åge Skinstad, staben hans og de tusenvis av frivillige vil dette mesterskapet uansett gå over i historien som en suksess. 

Alt det har vært mulig å gjøre noe med, har de hatt god kontroll på. Men mens det meldes om t-skjortevær i hovedstaden, er det synd at vi har fått såpass mye værtrøbbel som de to siste dagene har medført.

Selv endte jeg med en original nødløsning da turbuksen var gjennomvåt i går, etter at jeg hadde fått den elendige ideen å gå mellom Granåsen og byen. Det ble innkjøp av damebukse (!) i den eneste klesbutikken jeg fant, siden det ikke var herreklær i hyllene.

Foto: Gorm Kallestad / NTB

At Trondheim skulle få det været vi har opplevd de siste to dagene - først med vann og så med vind - er rett og slett uflaks.

Nå er det bare å håpe at kombinert får tatt igjen det tapte, og at vi får den stigende spenningskurven på slutten som gir Trondheim et skikkelig klimaks.

Damestafetten kan bli en rysare.

Vi skal takke av en kombinertkonge. 

Det skal hoppes langt. 

Klæbo kan sikre storeslem.

Ikke minst skal vi avslutte det hele med det som kan bli mesterskapets absolutte høydepunkt, duellen mellom Ebba Andersson og Therese Johaug på tidenes første femmil for kvinnene. Om alt dette blir så sitrende som vi håper, vil sikkert både onsdagens skybrudd og torsdagens vindproblemer fort være glemt.

Det står i alle fall ikke på folket her i Granåsen, som kunne nyte tapperhetens triumf etter startvanskene på dagen. VM har verdens beste publikum.

untitled link

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.