Bestemme ja, betale nei

Byrådsleder Christine B. Meyer i Bergen. Foto: Lars Martin Hunstad / VG / NTB

Staten bestemmer mer og mer over norske kommuner, men glemmer visst å sende med nok penger til å dekke regningen.

Dette er en kronikk

Resultatet? Et voksende forventningsgap mellom innbyggerne og kommunen. Når budsjettene ikke strekker til og kravene øker, er det kommunepolitikerne som må ut i stormen og forsvare kutt overfor innbyggere, kutt som møter høylytte protester og fakkeltog.

Staten vil sikre likeverdige tjenester i hele landet, men den økende detaljstyringen gjennom lover, forskrifter og veiledere gjør det vanskelig for kommunene å omstille og sette inn kreftene der de gjør mest nytte for seg.

Lærernormen for hver klasse gjør at vi ikke kan sette inn ekstra ressurser i de mest levekårsutsatte områdene, stadig flere individrettede rettigheter gjør at enkeltindivider prioriteres fremfor de mange, og typisk svar på klager til statsforvalter er at enda mer ressurser må settes inn.

Når vi alle vet at norske kommuner går med milliardunderskudd og at mange kommuner sliter med å få tak i arbeidskraft, må kommunene få større frihet til å prioritere der behovet er størst. Kartet som tegnes fra Stortinget og regjering stemmer rett og slett ikke overens med terrenget på bakken.

Eksemplene er dessverre mange og lag på lag med normer, veiledninger, rettigheter og dokumentasjonskrav holder å ta knekken på mange kommuner.

Oppå lag på lag med krav kommer forventninger om at kommunene skal drive effektivisering og ikke få kompensert for den fulle effekten av lønns- og prisstigning. I flere år har lønns- og prisstigningen vært satt for lavt i statsbudsjettet.

Dette har ført til en systematisk underfinansiering, der kommunene er nødt til å dekke inn manglende midler ved å kutte i tjenester eller øke avgifter I tillegg vedtar staten stadig nye reformer, men «glemmer» å sende med penger til finansiering.

Barnevernsreformen fra 2022 er et godt eksempel. Denne reformen hadde som intensjon at færre barn skulle plasseres på institusjon og at kommunene skulle finne andre, mindre drastiske løsninger.

For å gi kommunene et ekstra puff til å få dette til, skrudde det statlige barnevernet opp prisen på institusjonsplasseringer. Men i den siste tiden har flere og flere barn har hatt så store hjelpebehov at institusjonsplassering har vært det eneste reelle alternativet, og resultatet med de nye prisene er at kostnadene i kommunene bare har eskalert.

Et annet slikt eksempel var samhandlingsreformen som tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen satt ut i livet. Dette betyr at eldre pasienter tilbringer mindre tid på sykehusene, og sykehjemmene i kommunene har utviklet seg til minisykehus.

Sikkert en riktig utvikling for pasientene, hadde bare pengene også fulgt med over til kommunene.

Befolkningsutviklingen gjør situasjonen enda vanskeligere. Vi blir stadig flere eldre som trenger helse- og omsorgstjenester, samtidig som antallet barnehage- og skolebarn synker. Statens tilskudd til kommunene justeres etter demografi, men tar ikke høyde for at barn i dag har større behov for spesialpedagogiske tiltak og helseoppfølging enn tidligere.

Kommunene erfarer også et økende behov for døgnavlastning for barn med alvorlige psykiske lidelser er ikke tilstrekkelig finansiert. Hva må gjøres?

Forventningsgapet mellom statens krav og kommunenes økonomiske handlingsrom er ikke bærekraftig. For å sikre et bedre samsvar mellom ressurser og forventninger, må vi:

1. Gi kommunene større handlingsrom. Mindre detaljstyring og mer frie inntekter til kommuner vil gi mer effektive og tilpassede løsninger.
2. Fullfinansiere statlige reformer. Hvis staten vedtar nye krav, må de også ta regningen.
3. Juster finansieringsmodellen etter reelle behov. Demografiske endringer og økte behov i barne- og ungdomsgruppen må reflekteres i tilskuddene.

Hvis vi ikke tar grep nå, vil vi fortsette den onde spiralen vi nå er inne i med større forventninger, økende bindinger, og mindre og mindre rom for prioritering og lokaldemokrati.

Da kan det kanskje bli like greit å overlate styringen av de største tjenesteområdene til staten. Da kan sentrale myndigheter både bestemme og betale.

Regjeringen kan velge å gå en annen vei, men det haster å gjøre noe.