«Best når den er personlig»

Simen Velle har bygget opp en sterk personlig «brand» i offentligheten de siste årene.

Som leder for FpU har han evnet å både provosere og skape engasjement for Fremskritts­partiets politikk. Fra høsten av blir han å se på Stor­tinget etter at Frp gjorde sitt beste valg noensinne.

Velle er også ungdoms­parti­lederen med sole­klart flest følgere på TikTok; hans vel­artikulerte og selv­sikre debatt­stil egner seg godt til korte videoer i sosiale medier.

At det nå kommer en bok, hører liksom med som en del av markeds­førings­pakken for en ung, fremad­stormende politiker.

Det personlige og det politiske

Tittelen på boken – «11 gode grunner til å våkne opp» – gir assosiasjoner til selv­hjelps­litteratur i skolen etter Jordan Peterson.

Hvert kapittel inneholder et lite tips av typen «Få fyr på bålet» eller «Spis søndags­middag med familien (hvis du kan)», men dette selv­hjelps­sporet er nokså syl­tynt.

Oppvåkningen Velle snakker om, er først og fremst metaforisk. Han på­peker at den politiske interessen er lav blant unge.

Boken er preget av et ungdommelig språk med hyppig bruk av engelske slang­ord, og et «snappy», muntlig språk.

Boken har likevel et klart politisk fokus, og nesten plikt­opp­fyllende tar Velle leseren igjennom sentrale politiske temaer som eldre­omsorg, inn­vandring, og ikke minst, et av Frps yndlings­temaer: samferdsel.

Velle viser eksempler på hva som er galt i dagens Norge og kommer med forslag til endringer.

I motsetning til Mímir Kristjánsson, som også kom med bok nylig, er Velle bedre på å komme med forslag til endringer enn å forklare leseren hvorfor noe faktisk må endres i dagens Norge.

For hva står egentlig på spill?

Eksistensiell nerve

Boken er uten tvil best når Velle er personlig.

Simen Velles far har Huntingtons sykdom, som Velle beskriver som en blanding av Parkinson og Alzheimer. Det er 50 prosent sjanse for at han har arvet sykdommen.

Sykdommen gir en eksistensiell nerve til Velles politiske prosjekt. Det haster for ham å skape endring!

Og det er i kapitlene om blant annet helse­tilbud, eldre­omsorg og ikke minst drøftelser om gen­teknologi og abort, at boken virkelig blir fengslende. Her aner leseren et personlig drama som lader teksten med alvor.

I mange av de andre kapitlene er tonen mer «frekk og freidig». Selv i flere av de sentrale hjerte­sakene til Frp blir til­stands­beskrivelsen for over­fladisk til å vekke sterke følelser.

Også for unge lesere vil jeg tro at dette blir en mangel.

Ingen dystopi

Ta for eksempel kapittelet om velferds­staten.

Velle skriver om offentlig sløsing og viser til hvordan Asker kommune fikk vesentlig mindre å rutte med da Kjell Inge Røkke flyttet ut av landet.

Eksemplene Velle gir, er vel­kjente. Det hele er greit nok, men her mener jeg forfatteren går glipp av en mulighet.

Mange som bryr seg om norsk nærings­liv, er for tiden dypt bekymret for vilkårene for nye gründere, tilgangen til risiko­kapital og nedgangen i nye arbeids­plasser i privat sektor.

Jeg stusser over hvorfor ikke Velle går dypere inn i denne materien. Her kunne han, hvis han forsøkte, ha malt opp et mye dystrere bilde som sannsynligvis ville appellert til unge.

Dette er gjennom­gående i store deler av boken.

Argumentasjonen holder seg stort sett på over­flaten og gjengir kjente «talking points» som Velle har perfeksjonert i muntlige debatter.

Denne perfeksjonen er kanskje noe av problemet.

6 i norsk muntlig, 4 i skriftlig

I en muntlig debatt må man fatte seg i korthet og sørge for at motdebattantene ikke avbryter.

Denne kunsten behersker Velle til fulle. I et video­klipp fra en debatt kan man se Velle fremføre sine argumenter med troverdighet og tyngde, mens ungdoms­parti­lederne fra venstre­siden rekker opp hånden som lydige mønster­elever.

Når man derimot leser de samme argumentene i bok­form, blir det mindre imponerende.

I skriftlig form har man rett og slett bedre tid. Denne muligheten kunne Velle utnyttet ved en grundigere under­byggelse av påstandene.

Uredd og effektiv

Boken viser til gagns hvordan Frp har blitt et parti godt innenfor hoved­strømmen i norsk politikk.

Velle fremstår moderat i mange saker, og der han er mer ytterlig­gående, er han sjelden provokativ.

Bortsett fra i kapittelet om kultur­politikk som inneholder et av de dummeste argumentene jeg har hørt på lang tid i denne spiss­formuleringen: «Uansett hvor glad vi er i teater, er det ingen nordmenn som dør om National­theatret legges ned.»

Men her lykkes forfatteren sannsynligvis med den provokasjonen han prøvde på.

Velle skal ha honnør for være uredd og for å presentere Frps politikk effektivt til et ungt publikum.

Han har en åpen, inkluderende tone som jeg definitivt tror kan bidra til økt interesse for politikk blant yngre mennesker.