Ber Høyesterett ta Skatteetatens mobilkopiering rett fra tingretten

I en tid der mange bedriftsledere bruker mobilen både jobb og privat, er spørsmålet om telefonen inngår i lovens definisjon på «virksomhetens arkiver». Dette er sentralt fordi skatteforvaltningsloven § 10-4 gir Skatteetaten rett til innsyn i selskapets arkiver, for å kontrollere om inngitte opplysninger er korrekte.

Borgarting lagmannsrett kom i januar til at dersom et selskap har organisert seg slik at opplysninger selskapet plikter å gi fra seg bare finnes på en privat databærer, så vil dette inngå i virksomhetens «arkiv» i skatteforvaltningslovens forstand. Lagmannsretten mente videre at dette ikke var et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8, under henvisning til behovet for effektiv skatteforvaltning, sett i sammenheng med de rettssikkerhetsgarantiene som følger av regelverket.

Bedriftslederen anket til Høyesterett, som i april kom til samme resultat, med to mot én stemme i ankeutvalget. At gjennomgangen er et inngrep i retten til privatliv var ikke bestridt, det sentrale var forholdsmessighetsvurderingen.

Anker direkte

I kjølvannet av ankeutvalgets avgjørelse, er flere lignende saker under oppseiling. To av dem er avgjort i tingretten, med én avgjørelse i statens favør, og én der skattyter er gitt medhold. Begge er anket, og i saken der staten fikk medhold er det gitt oppsettende virkning. Prosessfullmektig i den saken staten har tapt, Bettina Banoun, sier hun mener saken bør tas rett til Høyesterett, uten å være innom lagmannsretten.

I denne saken mente tingretten at Skatteetaten manglet hjemmel, ettersom den ikke fant tilstrekkelig konkrete objektive holdepunkter for at mobilen kan ha innhold som gjør at den blir del av virksomhetens arkiv.

– Staten har anket tingrettens dom og kjennelse i sin helhet, og vil ha full omkamp. De mange verserende sakene om innsyn i mobil omhandler viktige prinsipielle spørsmål. Vår sak er godt egnet til direkte behandling i Høyesterett, jf tvisteloven § 30-2, og dersom det gis tillatelse til det, vil det være nærliggende at Høyesteretts ankeutvalg denne gangen vil henvise saken til avdeling., sier Banoun.

– Strekker bestemmelsen langt

Hun opplyser at staten i sin anke i hovedsak har påberopt seg dissenskjennelsen fra ankeutvalget. Banoun er kritisk til denne, og mener den ikke kan tillegges vekt.

– En ansatts privateide mobiltelefon er normalt ikke i selskapets besittelse, tilhører
ikke selskapet, og er ikke et lagringsmedium selskapet har tilgang til. Kopiering og innsyn i privat mobiltelefon strider også imot e-postforskriften og personvernforordningen (GDPR). Å tolke § 10-4 slik at den gir adgang til innsyn i private mobiltelefoner, strekker bestemmelsen langt utover det ordlyden naturlig bærer. Forarbeidene omtaler ikke noen adgang til å kreve innsyn i private mobiltelefoner under ordinær kontroll etter § 10-4, sier Banoun.

I kjennelsen fra i vår skrev ankeutvalgets flertall:

«Ankeutvalgets flertall legger ved vurderingen avgjørende vekt på at det fremgår av beskrivelsen at informasjon som ikke er del «virksomhetens arkiver», jf. § 10-4 andre ledd, og dermed ikke er relevant for kontrollen skal skjermes for gjennomsyn. Dette omfatter blant annet privat informasjon og gjør inngrepet i As rett til privatliv etter EMK artikkel 8 markant mindre enn det ellers ville vært.

Utvalget forutsetter at kontrollen gjennomføres slik at skjermingen både formelt og reelt omfatter alt det private innholdet på mobilen, og at det kun er den delen av informasjonen som gjelder selskapene og som er relevant for kontrollen som er tilgjengelig for kontrolløren. Av betydning for forholdsmessighetsvurderingen er også at den skattepliktige eller en representant for denne har rett til å være til stede under gjennomsynet, jf. skatteforvaltningsloven § 10-11 første ledd, samt at det er adgang til å klage, jf. § 10-13.»

Etterlyser grunnlovsdrøftelse

– Særlig påfallende er det at de sentrale grunnlovsmessige forhold ikke er behandlet i kjennelsen. Dersom lovgiver hadde ment å åpne for speilkopiering og gjennomgang av private mobiltelefoner uten mistanke og uten rettens beslutning, måtte det vært drøftet uttrykkelig, sier Banoun, og viser til tilsvarende regler i straffeprosessen. Mindretallet i ankeutvalget delte tilsynelatende Banouns syn på dette, og skrev:

«Mindretallet kan ikke se at skattemyndighetenes adgang til gjennomsyn av privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll, der det ikke foreligger mistanke om skatteunndragelse, er vurdert av lovgiver.»

Mindretallet mente videre at skattyters opplysningsplikt, sett i sammenheng med myndighetenes adgangen til bevissikring ved konkret mistanke, samlet sett ivaretar det hensynet til effektiv ligningskontroll som staten anfører.

Statens prosessfullmektig i sakene er David Magnus Myr fra Regjeringsadvokaten. Han uttalte før sommeren til DN at den saken der Skatteeteaten ikke har fått medhold, ikke hindrer kontroll av slike telefoner generelt.

– Tingretten gir Skatteetaten medhold i at den kan kopiere private mobiltelefoner som brukes i virksomheter. Når det kommer til denne konkrete saken, har tingretten et annet syn enn skattemyndighetene på om de aktuelle mobiltelefonene inneholder skatterelevante opplysninger. Saksøkerne får altså ikke medhold i at Måsøval-kjennelsen er feil, eller at Skatteetatens praksis generelt er i strid med loven eller menneskerettighetene, slik de argumenterte bredt for, sa Myr til avisen.