Benjamin vegret seg for å fortelle: – Tenk hvis ingen bryr seg

– Jeg vil vise folk at jeg ikke er ubrukelig, sier Benjamin Midtbø Høydal og ser inn i kameraet.

Blikket hans viker ikke en tomme. Han mener dette i fullt alvor.

Benjamin er elleve år gammel. Han sitter på det trygge soverommet sitt med driftebiler, TV-spill og Infinity-hansken til Thanos på hylla ved siden av seg. Over gardinstanga ved vinduet er det hengt opp noen fotballskjerf.

Det er åpenbart at dette er værelset til en aktiv gutt.

Nå har han fått en mikrofon festet på den gule T-skjorta. Den er signert av idolet hans, bordtennisspilleren Tommy Urhaug.

Gutten fra Rutledal ved innløpet til Sognefjorden er den yngste av årets deltakere i «Team Pølsa».

Her valgte han å åpne seg opp om et alvorlig tema.

Ville ikke skyte

I helga hadde NRK-serien med Benjamin og de fem andre deltakerne premiere. På hjemstedet er han flere ganger i uka på trening hos «Oppedal/Brekke skyttarlag».

Da han fikk beskjed av instruktør Anders Brun Hennum om at han kunne skyte først på skytebanen, sa han at han ikke hadde lyst til å skyte.

Det overrasket programlederen, som var sikker på guttungen gledet seg til å vise fram ferdighetene sine.

– Han blir sint, og så går jeg bort og prater med ham. Vi har en sånn alvorsprat: «Hvorfor vil du ikke skyte?» «Er du redd for å bomme?» Og så kommer det fram at han ikke vil at andre skal se han skyte. Han vet at noen tenker: Hvordan kommer du til å klare å skyte? Og det er et veldig sårt punkt for ham, for han har lyst til å være som alle andre, men vet at han ikke er det, sier Øystein Pettersen til NRK.

Benjamin er født med dysmeli.

Det gjør at armene hans ser annerledes ut enn hos de fleste andre. Og nå sa han at «egentlig ikke likte å skyte».

– Så begynner han å gråte. Men den gråten er altså så vond og sår. Det er kun elleve år gamle gutter som har den gråten, liksom. Og så har vi en prat om det, og da forteller han meg at han har fått stygge kommentarer, forteller Pettersen.

Det sto i sterk kontrast til det første møtet mellom de to:

– Da gikk han i singlet og vi var oppe på fjellet. Jeg opplevde det som genuint og modig – tolket at det var null kroppsskam rundt armene hans. Men i ettertid ser jeg jo at det var hans forsøk på å finne en vei gjennom det, og at det egentlig er sårt og ømtålig, sier han.

Her kan du se hvordan det gikk med Benjamin på skytebanen i den nye sesongen av «Team Pølsa»:

Hjemme i Rutledal beskrives den samme gutten som løsningsorientert, snill og inkluderende.

En som er genuint opptatt av at alle skal ha det bra. Som knytter seg lett til folk, og som har en godt utviklet rettferdighetssans.

Men også en gutt som sliter med selvtilliten og kan oppleve hverdagen som tøff.

Overfor NRK forklarer han fra hjemplassen sin hvorfor han valgte å åpne seg opp via TV-skjermen:

– Jeg tenkte på at det ikke blir bedre å holde det inne i seg, så da må jeg bare slippe det ut og fortelle, sier Benjamin til NRK.

– Men du måtte tenke deg litt om før du bestemte deg for å gjøre det, hva var det du tenkte på da?

– Jeg tenkte på: «Tenk hvis ingen bryr seg om det, da». Men så gjorde de det, sier han litt lettere til sinns.

Reiste på skolebesøk

Blant dem som brydde seg var programlederen selv.

Og Øystein bryr seg til gjengjeld veldig.

Den tidligere langrennsprofilen er igjen lagbygger for «Team Pølsa», volum to.

Målet er å bygge en enhet som samarbeider og hjelper hverandre. Sammen skal de ut på en reise som ender i Holmenkollen i midten av mars, der de skal vise hva de kan på standplass i et fullstappet nasjonalanlegg.

I vinter ble navnene til årets deltakere sluppet. Parallelt med det valgte Pettersen å sette seg på flyet mot Førde.

Deretter gjorde han unna halvannen times kjøretur mot Gulen kommune. Inkludert den korte ferjeturen fra Lavik og over til Oppedal – tvers over nasjonalskatten Sognefjorden.

Dit dro Pølsa med en hensikt. Han ville støtte opp rundt det yngste medlemmet i årets kull.

TV-jobbingen hans har også gitt ham noen erkjennelser. En ekstra ballast han sliter med:

– Det tynger meg rett og slett, at jeg har fått innsikt i sånne typer opplevelser og hverdager. For det er så mange av dem. Mobilen min renner over av meldinger fra ungdom som har det vanskelig. Noen av dem har funksjonsnedsettelser, men brorparten av dem har ikke det, sier Pettersen til NRK.

– Hva var grunnen til at du ville besøke nettopp Benjamin?

– Idéen med å dra på et skolebesøk handlet rett og slett om å rette oppmerksomheten mot noe som flere av disse ungdommene adresserer: Ensomhet, utenforskap og vonde kommentarer. Det er nesten litt sykt at Benjamin bare er toppen av det berømte isfjellet. Nå fikk jeg muligheten til å snakke litt med ungene der, og det er noe jeg brenner for.

– Jeg kunne ha reist rundt til alle skoler i Norge, jeg, altså, legger han engasjert til.

Om Pølsa-besøk: – Gull

Rektor Bjarte Undertun var umiddelbart positiv da han ble forespurt om det var mulig å få til et besøk. Dermed ble det en litt annerledes dag for elevene ved Brekke skule.

– Jeg tenkte jo at det var gull. Jeg kjente jo selvfølgelig til Øystein Pettersen, og har sett ham på TV som en trivelig og livlig fyr. For oss på lærerværelset var det stort å få en tidligere OL-vinner på besøk.

– Men det som òg kjennetegner han, er at han har noen gode ting å fortelle. Det ligger noen gode verdier i bunnen der, og nettopp det viste seg å slå til den dagen, sier Undertun til NRK.

Ved skolen han jobber på er det små forhold. Trinnene fra første til tiende klasse rommer ikke mer i underkant av 50 elever.

Disse ble samlet for en presentasjon av årets TV-serie, med Øystein og Benjamin oppe på scenen.

Det ble også snakket om lagbygging, utenforskap og hvordan man best forholder seg til andre.

– Han tok seg jo tid til oss den dagen. Han fløy til Førde, kjørte ned til Brekke, var hos oss – og så reiste han tilbake igjen. Det var ikke sånn at han skulle videre, så det sier jo litt om at dette var noe han ville gjøre, sier Undertun.

– Kan du fortelle litt om hva dere gjorde den dagen?

– Vi samlet hele skolen, stort og smått. Han har en måte å formidle på som gjør at både de aller minste, de aller største og ikke minst vi lærerne: Alle sammen lytta til det han hadde å komme med. Vi snakket om lagånd, men også det å stille krav og ha forventninger til hverandre. Det var ting som gikk rett hjem, mener han.

Pettersen spurte også elevene om det var mange som fulgte med på fotball. Da ble mange armer strukket i været:

– De har en kaptein på det laget, og hva gjør han? Jo, han passer på litt, liksom. Han går foran og er et godt eksempel, og heier når folk gjør de rette tingene, forteller Øystein Pettersen.

– Så nå har vi fått en kaptein som skal passe litt på at alle har det bra, og når han føler at han har gjort den jobben, så er det lov å delegere det kapteinsbindet videre, sier Pettersen om besøket i Gulen.

Her kan du få et lite innblikk i Benjamins liv på hjemmebane og noen øyeblikk fra «Team Pølsa»-innspillingen:

– Synes det er tøft

Hjemme i Rutledal sitter mamma Åshild Dåe Midtbø inne på kjøkkenet hjemme og venter på guttene sine.

Ut fra kjøkkenvinduet har hun panoramautsikt blant annet til fjellet Lihesten, der toppen av Risnesnipa strekker seg 777 meter over havet. I vinterdrakt er det bakenforliggende Lifjellet et fantastisk skue.

Det ligger fire-fem hus i åskanten skrått til venstre for fergeleiet på den lille plassen.

En stupbratt vei leder opp til gårdsplassen. Den grå eneboligen rommer også pappa Vidar, storebror Daniel, én hund og tre katter.

Utvendig er fasaden spotless, og Åshild hadde heller ikke sett for seg at de skulle bidra til å avsløre noe av det mest sårbare i hverdagen deres, slik de er i ferd med å gjøre nå:

– Jeg synes det er tøft, sier hun.

– Vi kommer til å vise den delen av oss som folk kanskje ikke vet om. I form av at vi kanskje ikke framstår så preget av det når vi er ute blant folk. Men dette er jo noe som foregår mye hjemme. Så ja, det blir litt tøft, men da må vi stå i det, sier Midtbø til NRK.

Hun forteller om kommentarer, blikk og herming som skal ha rammet 11-åringen deres. Det opplever hun at gjør det vanskeligere for ham å akseptere den han er.

– Da han ble gammel nok til å forstå at han så annerledes ut, startet den prosessen. Så har det ballet litt på seg. Jo eldre han blir, jo flere ting er det som det blir satt krav til. Vi opplever at kommentarer og herming har vært med på å forsterke fokuset på kroppen hans. Det er jo noe han i utgangspunktet har stort fokus på, som også er ganske logisk i hans alder.

På vei mot tenårene sammenlikner og måler man seg selv mot alt og alle. Det endrer seg ikke selv om man er født med en anatomisk særegenhet.

– Han er veldig opptatt av at han har armer. Selv om mange kanskje ikke vil omtale det som at han har armer, for han har ikke sånne armer. Men han har armer – på sin måte.

Det er ikke uvanlig at barn med sjeldne diagnoser går gjennom ulike sorgprosesser, forteller hun.

– Benjamin har gått ut og inn av det siden han var liten, alt etter hva slags alder han var i og hva han kunne mestre og være med på. Men vi merker at når kommentarene begynte å komme, så ble ting forsterket.

En aktiv gutt

Skolebussen med Benjamin og storebroren er i ferd med å snirkle seg hjemover langs fjordarmen. I vest kalles dette en fylkesvei.

I andre deler av Norge kunne veibredden ha passert som gang- og sykkelvei.

Pappa Vidar tar turen ut for å komme de to i møte. Broren kommer nysgjerrig inn i stua, mens Benjamin tar turen innom gutterommet først.

Det tar ikke mange minutter før han kommer ned igjen. Antrukket i en fotballdrakt.

Navnet bakpå bekrefter inntrykket av at det er en Chelsea-drakt av eldre årgang:

– Tore André Flo, sier han og viser stolt fram ryggtavla.

Han er hyggelig og imøtekommende mot gjestene som har reist langt for å snakke med ham denne dagen.

Mamma har i løpet av minutter tilberedt et par pølser i brød på kjøkkenet. Med ny energi innabords, åler han seg ned under stuebordet for å huke tak i Snøkvit.

Det er katten hans.

– Det er kun Benjamin som får lov til å herje med katten på den måten der, kommenterer pappa Vidar fra godstolen.

Det bærer videre opp på rommet hans der han farer rundt med et NERF-lekegevær i armene. Han lader, sikter og skyter i et voldsomt tempo og med presisjon.

Stolt viser han fram ting han har laget på tresløyden, medaljer han har fått på fotballbanen og akkrediteringsbeviset som ga han innpass til Idrettsgallaen.

Autografene han fikk der er foliert for å vare ekstra lenge.

– Kjenner du henne? spør han og smiler lurt.

Vi blir svar skyldig. Arket bærer signaturen til Vibeke Fürst Hagen

– Hva betydde det for deg at Øystein kom hit og ønsket å støtte deg litt?

– Det betyr veldig mye. At han tok seg tiden til det. Han vet jo at jeg har hatt det litt vanskelig.

– Ble tatt mer på alvor

Mamma Åshild synes det var fint å få Øystein på besøk, og tror det kan gjøre ting lettere for sønnen.

– Det gjorde jo litt at det ble tatt mer på alvor. At det ble bekrefta at han har vært med på «Team Pølsa». Det var ikke lenger noe som bare sto i avisa, da Øystein faktisk kom.

– Og ikke minst det at han kunne vise seg fram og bli sett på som en kompis av Øystein. Det tror jeg nok var veldig viktig for Benjamin. Han har nok ofte følt at når han har fortalt ting, så har han ikke alltid blitt trodd, eller fått en eller annen kommentar. Men dette var det jo ingen som kunne si noe på, forteller hun.

– Hvorfor er det viktig å lage en TV-serie som «Team Pølsa»?

– Det viktigste er vel å vise at samfunnet ikke bare er A4. Det er mange som står i ulike kamper og utfordringer hver eneste dag, året igjennom. År etter år. Og de fleste gjør det med et smil.

– Denne serien viser et mangfold veldig mange nok ikke vet at eksisterer. Vi opplever jo fremdeles at det ikke er alle som vet at Benjamin er født med dysmeli. Og hva det innebærer. En slik serie kan gjøre folk oppmerksomme på at det finnes andre veldig sjeldne diagnoser. Man får nesten håpe at det blir en oppvåkning for flere. Det er mest idyll, men det er òg harde kamper, sier hun.

– Hva tror og håper du Benjamin får ut av å være med på «Team Pølsa»?

– Selvtillit, svarer hun kjapt.

– Og det å akseptere seg selv. Å vite at han er god nok som han er. Det har han også sagt selv at han sliter litt med. Han føler seg bra når han skal av gårde og være med teamet sitt. Der er han Benjamin, og kun det, sier Midtbø.

Her kan du se den første episoden av «Team Pølsa», sesong to: