Barna våre sliter, og det er vår egen skyld

Å være ung er for jævlig. Det er tittelen på en berømt bok fra 1978, og vi kan bare tenke oss hva en tilsvarende bok ville hett i dag.

For det som omtales som et «bekymringsindustrielt kompleks» av forskere, institusjoner, fagprofesjonelle og foreldre snakker stadig om en generasjon stressa, slitne, triste og engstelige barn og unge.

Det personlige er politisk

I Danmark ligger politikerne, som vanlig, noen skritt foran i å finne politiske løsninger på livets små og store problemer. Danskene gikk foran i å gjøre skjermer og mobiler til den store syndebukken i skolen, så vel som i livet.

Tidligere har undervisningsministeren gitt en kjempestor unnskyldning til en generasjon barn og unge som har vært «forsøkskaniner i et sosialt eksperiment vi ikke kan overskue konsekvensene av».

I 2023 satte den danske regjeringa ned en Trivselskommisjon, som skulle se på hvorfor barn og unge mistrives – og hva vi skal gjøre med det.

Det er ingen grunn til å tro at det er tristere å være ung i Danmark enn i Norge. Snarere tvert imot. De hygge-orienterte danskene slår oss som vanlig på det årlige verdensmesterskapet i lykke.

Det er både gode og dårlige nyheter å finne i danskenes trivselskommisjon.

Danskene har eksempelvis avblåst at det er en krise, men peker likevel på en rekke trivselsmessige utfordringer:

• Det er flere som mistrives og færre som trives veldig godt.
• Mistrivselen er størst blant de eldste, og særlig blant unge jenter.
• Og en ulykke kommer sjelden alene: Barn fra marginaliserte hjem, mistrives også mest.

Kommisjonen har kommet med 35 ulike tiltak, rettet mot både barn, foreldre, politikere og lokalsamfunn. Og mange av dem burde være overkommelige.

Har vi glemt fellesskapet?

En av dem er en gjenganger her hjemme. At alle grunnskoler og SFO skal være fri for mobiler, smartklokker og nettbrett. De anbefaler videre at barn ikke får mobil før 13 årsalderen.

Ett råd er dog ikke like enkelt... De ber samtidig voksne være gode, digitale rollemodeller for et «avbalansert digitalt liv».

Et annet forslag er at alle barn skal være med i en fritidsaktivitet. Det handler ikke bare om aktiviteten i seg selv, men at barn og unge skal være del av et fellesskap for å lære selvregulering, utholdenhet og ansvarsfølelse.

I Danmark satser de på kommunale fritidspass, som minner om KrFs hjertesak fritidskortet, og sammenligner det med «psykologhjelp».

De advarer mot en retning på våre barns fritid som blir stadig mer individrettet. Det er noe annet å være en del av et lag- eller forening, og det å trene alene på et treningssenter eller sitte foran en skjerm.

Det smittsomme diagnosespråket

Noe helt annet handler om hvordan vi snakker om mistrivsel. Ord fra diagnosene har sneket seg inn i hverdagsspråket vårt. Vi er ikke bare nedstemt, har en dårlig dag eller kjærlighetssorg. Nå er vi deprimerte.

Er man bekymret så har man plutselig angst. Uro blir til ADHD. Å ha det litt for travelt blir stress.

Vi er også blitt ganske flinke til å lete etter problemer. Ganske utbredte tilstander, som at man ikke vil stå opp om morgenen i visse faser i livet, omtales som et tegn på at du er deprimert.

Faren er at vi forstår oss selv som syke, ikke som mennesker på godt og vondt, uttalte lederen for trivselskommisjonen til avisa Politiken.

De mener vi skaper urealistiske forventninger til tilværelsen, og ikke klarer å skille mellom mistrivsel og sykdom.

Er perfekte foreldre løsningen, eller en del av problemet?

Poenget er ikke å bagatellisere problemer og sykdom, Men de peker på at kommuner og helsevesen må fokusere mer på behov enn diagnoser når de skal vurdere hvem som skal få hjelp

Det som, ikke uventet, har skapt mest debatt, er pekefingeren mot foreldrenes rolle.

For baksiden av at foreldre er opptatt av barna sine, er det de kaller en overbeskyttende, overvåkende og forhandlende oppdragelse. Ifølge ekspertpanelet kan det føre til økende mistrivsel, men også svekkede fellesskap. Fordi vi så gjerne vil sette vårt eget barn på pidestall.

Hensikten er den beste og drevet av kjærlighet, men bikker over og fører til en ny skrøpelighet hos de unge.

Dette har skapt debatt, både av dem som mener at det er å legge unødig stein til foreldrebyrden og av dem som mener institusjonene er problemet.

Dristig nok ønsker kommisjonen en debatt om foreldreskap, og kommer med sju oppfordringer til foreldrene: Blant disse er:

1. Lær barna at perioder med nedstemthet verken er farlig eller uvanlig.
2. Stille krav og ha tydelige rammer.
3. Ha tillit til at barn selv kan håndtere utfordringer og konflikter.
4. Slutt med overvåkning.
5. Lær barna å ha blikk for og ta ansvar for andre mennesker og fellesskap.
6. Ha fokus på selvregulering, utholdenhet og ansvarsfølelse.
7. Senk skuldrene.

En gjennomgangstone både i hjem, barnehage, skole og fritid handler om å «bygge karakter», noe som neppe har vært et dominerende ord i barneoppdragelsen de siste tiårene.

Og det beste rådet virker å være å oppføre seg mer som et menneske, på godt og vondt.

I en tid hvor mange foreldre opptrer som kombinert advokat, tjener, karrierecoach, bestevenn og heiagjeng for barna sine, er det et paradoks at dette kan virke mot sin hensikt.

Men spesielt overraskende er det ikke.