Backstube betyr bakeri på tysk, men kjeder som dem er en skam for alt vi elsker med norske bakevarer.
Samfunnsdebattant
De har dukket opp overalt de siste årene: Backstube. Bake Me Up.
Kjedebakeriene med samme kunstige estetikk, samme gjennomsiktige løfter om «fersk bakst» og «autentisk» kaféstemning – ofte strategisk plassert på gatehjørner, kjøpesentre og T-banestasjoner.
Det er ikke først og fremst det at noen tjener penger på importerte bakervarer (som minner mer om kjemieksperimenter på ungdomsskolen enn om gjærdeig) som opprører meg.
Det er at det finnes et marked for dem.
På 90-tallet drev moren min et lite bakeriutsalg i Sandnes. Hun solgte gjærbakst, påsmurt, kaffe og softis.
«2 for 10» var fast tilbud på skoleboller, og kaféen fungerte som et lokalt samlingspunkt i byen.
Det var enkelt, det var ærlig, og det luktet alltid nystekt.
Jeg vokste opp i den lukten. Jeg fikk spise svinn og forsyne meg med softis i hendene når ingen så.
Men viktigere: Jeg ble eksponert for gleden og lidenskapen som lå bak å drive et ordentlig, norsk bakeri.
Jeg har tatt med meg fascinasjonen for bakst inn i voksenlivet. På fridager legger jeg gjerne ut på kaféturné og vurderer boller med alvor og andakt.
Bollene har riktignok blitt dyrere (jeg betalte nylig 68 kroner (!) for en tyttebær- og honeycomb-bolle på et kunstbakeri ved Akerselva), men utvalget kan ikke sammenlignes med det man fant på norske bakerier i forrige årtusen.
Lidenskapen for god bakst deles av flere enn noen gang, føler jeg.
Derfor oppleves det så utrolig bakstreversk å lese at fastfood-bakeriet Backstube omsatte for 315 millioner kroner i Norge i fjor.
Hva skjedde med stoltheten over norske lefser, vafler, fyrstekaker og skolebrød?
Tall fra i fjor viser at Norge nå importerer nesten 30 prosent av bakervarene sine, og at importen av frossen deig og halvfabrikat har økt med 83 prosent mellom 2010 og 2023.
Backstube og lignende konsepter får importere i vei med lave tollsatser og spiser opp stadig større andel av næringen.
Antallet norske bakerier har blitt halvert siden 1980-tallet.
La oss være ærlige: Det er ingenting med Backstube som fortjener hedersbetegnelsen «bakeri».
Baksten deres er dypfryst, industrielt produsert og importert fra kontinentet.
De gir seg ut for å være et urbant konsept som tilbyr håndverksbakst – men mangler i mine øyne både håndverk og bakst.
Ingredienslistene avslører at kjeden er strippet for bakeglede og rigget for profitt.
Da dagligvarebutikkene annonserte at de skulle begynne å selge uemballert brød, reagerte mamma med sjokk og vantro.
Hun hadde ingen tro på at folk ville kjøpe billige butikkbrød når bakeriene leverte så mye høyere kvalitet.
Hun tok feil – og paradigmeskiftet ble kroken på døra for mange små bakerier.
Da som nå er det ikke først og fremst konkurransen som utgjør den største trusselen, men heller vanlige menneskers vilje til å ta til takke med snarveier og dårlige kopier.