Avgjør imperiers skjebne

11 hours ago 1

I 2026 feirer USA 250-årsjubileet for sin uavhengighet. Det vil bli taler, parader, og en ny triumfbue i Washington. Snakket om å annektere Grønland inngår i selvgratulasjonene, det ville vært en kostelig fødselsdagsgave, tenker de nok. Men en passende belønning for Danmarks lojalitet er det ikke.

«Vi lever i en verden der du kan snakke alt du vil om internasjonale finesser og alt annet», sa visestabssjef Stephen Miller til CNNs Jake Tapper nylig. «Men vi lever i en verden, i den virkelige verden ... som styres av styrke, som styres av kraft, som styres av makt», sa Miller.

Dette viser en interessant nyanse, mellom det deskriptive og det normative. Realisme er et statsvitenskapelig analyseverktøy som sier noe om hvordan stater faktisk vil oppføre seg, mens Miller synes å ta det som et slags kategorisk imperativ: USA må bedrive realpolitikk fordi det er en stormakt.

250 år gammel omfavner USA på ny identiteten som stormakt. Men det er ikke supermakten fra Den kalde krigen som gjenoppstår, det er en stormakt ut av 1800-tallets manus: Selvtilstrekkelig, tidvis arrogant og transaksjonspreget: Et land som ikke har permanente venner, kun permanente interesser.

Da jeg nylig snakket med påtroppende leder av the United States Commission of Fine Arts [navnet blir kjent etter annonsering] som har ansvar for byggingen av triumfbuen forsto jeg at hovedutfordringen er skala; hvor stor den skal være. Presidenten er visst ingen ‘mindre er mer’-type.

Vi drøftet arkitektur som maktspråk. Det er ikke uten grunn at Washington er kjent som «Roma ved Potomakfloden». Jeg undret, er ikke imperiearkitektur reaksjonært? Svaret var uventet: «Ambisjon og selvbilde uttrykkes også i arkitektur: Betongbrutalisme er ut. Vi vil bygge klassisk og vakkert».

Han la senere til: «Dere Europeere undervurderer hvor urolig USA er for å miste rollen som ledende stormakt og dere undervurderer konsekvensene -for dere – om det skulle skje». USA rigger nå om for stormaktspolitikk i et system befolket av andre stormakter som USA ikke kjenne intensjonene til.

Det er ikke slik at politikere navigerer etter de nyeste innsikter fra statsvitenskapen. Halen logrer ikke med hunden. Oftere påvirkes de av analysemodeller som de finner sanne, uavhengig om fagtradisjonen har beveget seg i andre retninger. Slik får gamle tanker ny relevans.

Da jeg spurte om hva jeg bør lese for å få innsikt i den uro som påstås motivere USAs bramfrie oppførsel internasjonalt, ble jeg rådet til å lese John Glubbs tekst The Fate of Empires and Search for Survival fra 1976. Teksten ble lest som et slags adjø til det britiske imperiet. I 2026, er den nyrelevant.

Glubbs hovedtese er enkel, men tankevekkende: Stormakter følger et forutsigbart livsløp. De oppstår gjennom nøysomhet, disiplin og kollektiv vilje, vokser gjennom erobring og handel, blomstrer i velstand og intellektuell utfoldelse – og brytes deretter ned av indre oppsmuldring.

Teknologi, styreform og ideologi avgjør formen imperier tar, men ikke deres skjebne. Det avgjørende for Glubb er at forfallet ikke først og fremst er økonomisk eller militært, men moralsk og kulturelt. Imperier faller ikke fordi de mangler ressurser, men fordi de tappes for evne til å ofre for fellesskapet.

Over tid fortrenges pliktfølelse av komfort, og ansvar av krav. Det som en gang var en kultur preget av kollektivisme, blir en individualistisk kultur. I 2026 er dette perspektivet vanskelig å avfeie. USAs nasjonale sikkerhetsstrategis kritikk av Europa, avslører en skjult frykt: De snakker også om seg selv.

LESES. John Bagot Glubb, her fra da han ledet den britiske transjordanske arabiske legionen i 1948.

Etter tiår preget av økonomisk vekst, teknologisk optimisme og global integrasjon, preges mange Vestlige samfunn nå av politisk polarisering, manglende økonomisk bærekraft og sosial fragmentering. NSS advarte at dette kan føre til «sivilisasjonskollaps» i Europa.

Samtidig har forestillingen om at historien beveger seg i én retning – mot stadig mer frihet, velstand og idealisme – mistet noe av sin overbevisningskraft. Krig i Europa, geopolitisk rivalisering, energiknapphet og demografisk krise har gjenskapt usikkerhet som et grunnpremiss.

Glubb deler imperienes liv i gjenkjennelige faser. Etter etablerings- og erobringsfasen følger handelens og velstandens tidsalder. Denne perioden er ofte imperiets høydepunkt: økonomien blomstrer, kunsten og arkitekturen utvikles, og staten fremstår både sterk og legitim.

Men i nettopp dette, hevder Glubb, sås frøene til nedgangen. Når rikdom blir et mål i seg selv, og ikke et middel til noe større, svekkes båndet mellom individ og fellesskap. Et sentralt og kontroversielt begrep hos Glubb er «intellektets tidsalder».

Dette er fasen der samfunnet investerer massivt i utdanning, forskning og debatt, men samtidig mister evnen til besluttsom handling. Offentligheten fylles av analyser, debatter og moralposering, mens praktisk handling ofte uteblir.

I 2026, i en virkelighet dominert av sosiale medier, kunstig intelligens og kontinuerlig meningsproduksjon, fremstår denne diagnosen påfallende aktuell. Aldri har vestlige samfunn snakket mer og kunnet mer – og sjelden har de vært mindre i stand til gjøre noe med det de prater om.

Glubb hevder imperier i sen fase ikke samler seg mot ytre trusler, men tvert imot forsterker indre konflikter. Politisk rivalisering blir eksistensiell, kompromiss tolkes som svakhet, og institusjoner undergraves. Det hele akkompagnert av opphetet overdrivelse, mistenksomhet og konspiratorisk fantasi.

Denne tendensen er synlig i mange av vår tids demokratier, hvor meningsmotstanderen i økende grad fremstilles som illegitim, umoralsk eller farlig. Resultatet er svekket samhold og styringsevne i en tid som krever det motsatte.

Samtidig må Glubb leses kritisk. Hans analyse bærer preg av sin historiske kontekst og kan tidvis fremstå normativ og selektiv. Fenomener han knyttet til forfall – som råflotte velferdsordninger, feminisering eller flerkultur – kan ikke uten videre aksepteres som tegn på dekadanse.

Erfaringene fra de siste femti årene viser at slike utviklinger kan styrke samfunn, forutsatt at de ledsages av klare normer for ansvar, deltagelse og gjensidighet. Problemet oppstår ikke når rettigheter utvides, men når de løsrives fra plikter.

Videre undervurderte Glubb kompleksiteten i moderne maktpolitikk. Dagens ‘imperier’ er ikke bare territorielle, men også digitale, finansielle og institusjonelle. Makt utøves gjennom globale verdikjeder, informasjonskontroll og teknologisk dominans.

Dette kan både utsette og forhaste forfallsprosesser, men det endrer ikke den grunnleggende menneskelige dynamikken Glubb beskrev: Over tid former velstand holdninger, og holdninger former samfunnets skjebne. Harde ledere gir gode tider, som skaper svake ledere – som skaper harde tider.

Den varige verdien av The Fate of Empires ligger derfor ikke i tekstens determinisme, men i dens advarsel. Historien er ingen domstol, men et kartotek av erfaringer. Samfunn svekkes ikke fordi de blir onde eller dumme, men fordi de mister troen på at noe er verdt å forsvare, utover egen komfort.

Når fellesskap underordnes identitet, når politikk blir moralteater, og når historisk erfaring avvises som irrelevant, øker risikoen for stagnasjon og oppløsning.

Spørsmålet i 2026 er derfor ikke hvilket samfunn som er «det neste Roma», men om Vestlige samfunn evner å bryte ut av svekkelsestrenden.

Det forutsetter en ny balanse mellom kunnskap og ansvar, mellom velstand og måtehold, og mellom mangfold og fellesskap. Historien gir få løsninger, men den gir advarsler. Det er nyttig å forstå. At enkelte er uenige med Glubb, er mindre interessant enn at han leses av de som beveger verden.

Dette er E24s faste spaltister

Alle spaltene kan leses her.

TEKNOLOGI. Sophia Adampour

Grunnlegger av teknologihubben Verse. Skriver om blokkjede, krypto og teknologi.

TEKNOLOGI. Eirin Larsen

Teknologistrateg i Telenor og styremedlem i Fritt Ord. Tidligere journalist i bla. Adresseavisen og Dagens Næringsliv.

TEKNOLOGI. Ishita Barua

KI-forsker ved UiA, PhD, lege og techgründer.

UTENRIKS. Ine Marie Eriksen Søreide

Leder i Stortingets utenriks- og forsvarskomité (Høyre). Tidligere forsvarsminister og utenriksminister.

UTENRIKS. Espen Barth Eide

Utenriksminister (Ap). Tidligere klima- og miljøminister.

UTENRIKS OG POLITIKK. Asle Toje

Utenrikspolitisk kommentator og forsker.

POLITIKK, KLIMA OG ENERGI. Øystein Sjølie.

Utdannet samfunnsøkonom fra Universitetet i Oslo. Har vært byråkrat og journalist. De siste årene har han skrevet mye om klima- og energiutfordringen, og publiserte "Oljeboka" i 2024.

POLITIKK. Mathias Fischer

Daglig leder i Initiativ Vest. Tidligere journalist og politiker.

EU OG EUROPA. Lina Strandvåg Nagell

Leder for Prosjekter og EU-Politikk ved Bellonas Brussel-kontor. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.

EU OG EUROPA. George Riekeles

Assisterende direktør ved den Brussel-baserte tenketanken European Policy Center (EPC). Før dette var han blant annet diplomatisk rådgiver for EUs sjefforhandler under Brexit. Skriver spalten Fra Brussel om hva som skjer i unionen.