Atomvåpen for fred? Kall det heller en kollektiv selvmords­pakt

Det er en mørk ironi i at atomvåpen selges som en garanti for sikkerhet. I realiteten garanterer de bare at om noe går galt, går det galt på en måte som gjør ordet «katastrofe» utilstrekkelig, skriver forskerne Ian Muri og Joan Crespi Vidal. (Illustrasjonsfoto: Shutterstock / NTB)

KRONIKK: Hele forsvarspolitikken vår hviler på én antakelse: at det usannsynlige ikke skjer. Fysikken er ikke like betryggende, skriver innsenderne.

Det er forfriskende når de som setter dagsorden tør å si det rett ut, som VG: Vi trenger flere dommedagsmaskiner i norske fjell. Midt i det største forsvarsløftet i historien, mens Europa diskuterer egne atomvåpen og baser på norsk jord, gjør vi dette med en forbløffende rolig samvittighet.

Argumentet er at atomvåpen er «fredsbevarende» – en slags ekstremvariant av nabokrangel-logikk.

• Les også: Milliarder kan dø av sult etter atomkrig
• Les også: – En verden uten atomvåpen er en vakker tanke, men helt urealistisk
• Les også: 100 atombomber er nok, ifølge forskere

Men dette hviler på en stilltiende forutsetning: at det vi frykter mest, er for usannsynlig til å bekymre seg over. Her ligger menneskets egentlige blindflekk: Vi klarer fint å regne ut et katastrofetall, men vi klarer ikke å føle det.

Når forestillingsevnen svikter, preller humanistiske argumenter av. Da må vi kanskje tilbake til den grunnleggende fysikken – som de som ivrer etter «knappen» sjelden har dvelt nok ved.

De gamblet på «svært liten»

Vanen med å gamble på usannsynligheter er like gammel som atomalderen selv. Da Robert Oppenheimer og teamet hans satt i Los Alamos og planla atombomben, var de ikke sikre på om de kom til å brenne opp planeten.

De diskuterte seriøst om en fisjonseksplosjon kunne sette fyr på selve luften vi puster i, og gjøre jorden til en kortvarig, lysende stjerne. De regnet seg frem til at sjansen var «svært liten» – og detonerte bomben likevel.

Det er den samme gambler-mentaliteten vi nå inviterer inn i norsk forsvarspolitikk: en filosofi der «sannsynligvis går det bra» er godt nok, selv når innsatsen er alt liv.

Universet på kreditt

Men fysikken har kommet langt siden 1945, og det som står på spill, er langt større enn litt atmosfærisk ild.

Da forskerne kartla Higgs-bosonet, oppdaget de en kosmisk designfeil: Universet vårt er ustabilt. Vi eksisterer i et såkalt «falskt vakuum» – vi lever på kreditt i en lånt energitilstand.

Skulle boblen vi lever i sprekke, ville alt vi kjenner bli slettet og erstattet av en dypere grunntilstand. Naturen alene ville trolig brukt eoner på å utløse et slikt krakk.

Men hvorfor vente på naturen, når vi har et forsvarsbudsjett?

I dag lener atommaktene seg på algoritmestyrte «Dead Hand»-systemer – dommedagsmaskiner som fyrer av hele arsenalet automatisk etter at vi alle er døde, en slags helautomatisk og passiv-aggressiv siste hilsen fra en utdødd sivilisasjon.

Tenk deg en detonasjon med kirurgisk, KI-styrt presisjon: tusen stridshoder utløst så nøyaktig samtidig at strålingen ikke sprer seg, men tvinges til å svinge i takt og samles i ett punkt. Da klemmes energien så hardt sammen at den danner et bittelite sort hull av rent lys – en såkalt Kugelblitz.

Og et slikt sort hull kunne i teorien virke som en glødende nål mot den skjøre boblen vårt univers hviler i: stikke hull på det falske vakuumet og slippe løs en utslettelse som brer seg utover med lysets fart.

Inni en slik boble er alt slettet: ingen strømkrise, ingen inflasjon, ingen naboland å krangle med. Den ultimate fredsavtale.

Sjansen er riktignok kosmisk usannsynlig – et tall så nær null at det knapt er verdt å uttale. Men det er ikke null, og kanskje høyere enn at naturen skulle klart det selv.

Det er hele poenget: vi har forsvarsbudsjettet, maskinene, og samme gamle tro på at det usannsynlige ikke teller. Naturen ville ventet eoner. Vi trenger ikke å vente.

Bussen ingen ble spurt om

Og her blir det tydelig hva veddemålet gjør med oss. Siden hjernen ikke orker å forestille seg innsatsen, tar vi ikke bare risikoen – vi setter oss lydig til rette i setene.

Dette bringer tankene til Arvo Paasilinnas «Kollektivt selvmord», der en brokete forsamling livstrette finner tar bussen sammen gjennom Europa for å avslutte alt i fellesskap – med en slags absurd, nasjonalistisk stolthet over sitt eget endelikt.

Det er fristende å se vår egen geopolitiske strategi som en global utgave av den bussen.

Men sammenligningen er altfor smigrende – overfor Paasilinna. Hans passasjerer valgte i det minste selv, og hadde en tragikomisk verdighet i sin galskap. Vi har ikke blitt spurt.

Vi sitter bare i setene mens sjåførene foran krangler om hvem som skal kjøre utfor stupet først, mens de forsikrer oss om at farten er garantien for vår sikkerhet. Rattet har de overlatt til en algoritmisk autopilot. Forskjellen er ikke galskapen, men at finnene visste hvor det bar.

Gi oss tallene

Det er en mørk ironi i at disse våpnene selges som en garanti for sikkerhet. I realiteten garanterer de bare at om noe går galt, går det galt på en måte som gjør ordet «katastrofe» utilstrekkelig. Vi har bygget verktøy som er kraftigere enn fantasien vår, og så latt fantasien bestemme hvor farlige de føles.

Kall det det det er: en kollektiv selvmordspakt kamuflert som geopolitisk strategi. En reise à la Paasilinna mot stupet, bare uten humoren, men med et kjernefysisk arsenal som kan ta med seg selve vakuumet i dragsuget.

Så ja, la oss for all del si «ja til atomvåpen», og håpe at fysikkens lover er mer tilgivende enn vår egen dårskap. La oss gamble med at atmosfæren holder, at kvantevakuumet er stabilt nok til å tåle vår aggresjon, og at vi ikke ved et uhell revner universet fordi vi ikke klarte å finne på noe bedre enn «øye for øye» i megatonn-skala.

Men ikke kall det forsvar. Kall det «Hurmaava joukkoitsemurha» – «charming mass suicide» på finsk.

Skal vi satse på utslettelse, bør vi i det minste ha dannelse nok til å forstå fysikken bak vårt eget endelikt. Norge ruster uansett opp til feil krig, som Don Quijote mot vindmøllene. Norske politikere – eller modige journalister, om maktens korridorer blir for trange – bør sette seg ned med landets fremste fysikere og legge risikoen åpent på bordet, uten flosklene om «avskrekking».

Først da kan vi ta et reelt valg: vil vi ha atomvåpen på norsk jord, hvis prisen er å gamble med universets fundament?

Utfordringen er herved gitt: Gi oss tallene før dere gir oss dommedag. Velkommen til den siste festen! Husk å skru av lyset, hvis ikke kvantefysikken gjør det for deg.