2 hours ago
3
Debatten om menneskerettighetenes rolle i innvandringspolitikken er viktig, men må bygge på fakta, og ikke føres gjennom politisk press mot domstolen.
Foto: OLIVIER HOSLET / EPA / NTB
REPLIKK: KAI SPURKLANDdirektør NIM (Norges institusjon for menneskerettigheter)
VG-redaktør Hanne Skartveit etterlyser i en kommentar tidligere i sommer støtte fra den norske regjeringen til et åpent brev fra statsminister Mette Frederiksen, statsminister Giorgia Meloni og statsledere i syv andre EU-land om Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) praksis i utvisningssaker.
Brevet og Skartveit kritiserer domstolens tolkning av menneskerettighetene i enkelte utlendingssaker.
Brevet sier at domstolen har begrenset statenes mulighet til å treffe demokratiske beslutninger på dette området, og at domstolens tolkning av menneskerettighetene har ført til beskyttelse av «the wrong people».
I brevet etterlyses blant annet større nasjonalt handlingsrom for statene til å utvise utenlandske kriminelle.
De mener rettsliggjøringen av politikken gjennom EMDs praksis i urimelig grad begrenser den nasjonale handlefriheten i demokratiske stater.
Domstolens praksis på utlendingsfeltet er imidlertid mer nyansert enn brevet fra statslederne, og kommentaren fra Skartveit, antyder.
Statistikk fra Europarådet viser at det er sjelden EMD setter ned foten for nasjonal utlendingspolitikk og praksis.
Av ca. 7000 saker om utvisning/immigrasjon de siste 10 årene, har domstolen i 94 prosent av sakene enten avvist saken eller ikke funnet brudd fra statenes side.
Les også: Støres asylnøtt
Brevet fra statslederne bygger derfor på et noe skjevt bilde av fakta. Når det gjelder Norge, har det så vidt NIM kjenner til bare vært seks saker som er blitt realitetsbehandlet av EMD på dette feltet siden 2008.
I tre av disse sakene har staten fått medhold og i tre av sakene fant EMD brudd. Vi har ikke tall for hvor mange klagesaker mot Norge på dette feltet som er blitt avvist av EMD.
Det ligger i sakens natur at menneskerettighetene setter grenser for nasjonal politikk – poenget er jo nettopp å gi innbyggerne beskyttelse mot unødige inngrep og overgrep fra myndighetene.
For eksempel sørger ytringsfriheten for at myndighetene ikke bare kan forby ytringer de ikke liker. Som Skartveit påpeker: det at domstolens avgjørelser er bindende, er en villet politikk fra europeiske stater.
Men så stiller hun spørsmålet: hva hvis domstolen «legger for stor vekt på noen hensyn, på bekostning av andre hensyn som kanskje burde veie tyngre».
Og her er vi ved sakens kjerne: domstoler må være uavhengige. Det er domstolene selv som må veie ulike hensyn, basert på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
Dette er det mest fundamentale prinsippet i enhver rettsstat.
Les også: Rettighetene er ikke problemet, Skartveit
Hvis brevet fra de ni statslederne blir oppfattet som påvirkning av domstolen i enkeltsaker, vil det kunne bidra til å undergrave nettopp dette sentrale rettsstatsprinsippet.
Domstoler bør ikke utsettes for politisk press. Endringer av det regelverket som regulerer domstolens praksis bør skje gjennom demokratiske prosesser blant Europarådets medlemsstater.
Det er verdt å notere seg at statslederne i brevet oppfordrer til debatt, og foreslår ikke endringer av konvensjonen.
Skartveit skriver at det er nær sagt umulig å se for seg noen endring av EMK ettersom alle 46 medlemslandene må være enige. Dette må nyanseres.
Det kreves ikke enstemmighet for vedtakelse av tilleggsprotokoller til EMK. Siden 1950 er det vedtatt 16 slike protokoller som etablerer nye regler for de statene som slutter seg til.
Tilleggsprotokoller som endrer selve konvensjonen, krever enighet mellom alle medlemsstatene.
Et eksempel på endringer i EMK som alle statspartene var enige om, er protokoll nr. 15 til EMK fra 2013, hvor det ble bekreftet at det er nasjonalstatene og ikke EMD som har hovedansvaret for å sikre menneskerettighetene.
Denne protokollen innebærer at for eksempel innvandringspolitikken primært er et anliggende for myndighetene i hver enkelt stat.
I 2018 ble statene i Europarådet enige om den såkalte «København-erklæringen», som bekrefter statenes oppslutning om domstolen.
Samtidig viste erklæringen til nettopp protokoll nr.15, noe som understreket betydningen av domstolens tilbakeholdenhet i å overprøve statenes skjønnsutøvelse.
Dette gjelder blant annet retten til privat- og familieliv, som ofte kommer på spissen i saker om utlendinger. Dette er et eksempel på statenes påvirkning av rekkevidden av EMDs praksis, også uten endringer i selve konvensjonen.
Skartveit peker på at domstolen praktiserer «dynamisk tolkning» av menneskerettighetene.
Dette er i tråd med de folkerettslige reglene for konvensjonstolkning, og handler om å sikre at rettighetene omfatter forhold man ikke nødvendigvis kunne overskue på vedtakelsestidspunktet i 1950.
En slik bruk av konvensjonen har lange tradisjoner i EMDs praksis og har bred støtte og oppslutning fra de 46 statene.
Vi mener det er viktig med offentlig diskusjon om menneskerettighetenes rolle i innvandrings- og flyktningpolitikken.
Vi er imidlertid bekymret for utspill som kan bidra til å svekke tilliten til domstolen.
English (US) ·