Anmeldelse «The Handmaid’s Tale», sesong 6: En sjanse i helvete

5 hours ago 3

Avslutningen på «The Handmaid’s Tale» understreker seriens største problem: Den bruker altfor lang tid på å komme til poenget.

Tor Martin Bøe (musikk- og TV-anmelder)

Mandag 7. april kl. 14:11

The Handmaid’s Tale, sesong 6
Amerikansk dystopisk drama i 10 deler
Med: Elisabeth Moss, Yvonne Strahovski, Bradley Whitford mfl.
Serieskaper: Bruce Miller
På Max fra tirsdag 8. april 2025

Noe av det både grusomme og briljante med de innledende sesongene av «The Handmaid’s Tale» var den konsekvente og brutalt totalitære estetikken: De ikoniske røde kappene med hvite hetter. De rituelle voldtektene. Det fundamentalistiske samfunnet, skildret i et visuelt univers som ligner foruroligende mye på vårt eget.

Leni Riefenstahl hadde vært stolt.

Etter hvert som June Osborne (Elisabeth Moss) førte kampen videre fra Canada, forsvant mye av den grunnleggende uhyggen og intensiteten. Og med det også noe av sjokkeffekten.

Forrige sesong var en monoton affære, til tross for interessant pirking i flyktningproblematikk og fremmedfrykt i Canada. Før Serena Waterford (Yvonne Strahovski) og June til slutt havnet på samme tog – med kurs for Alaska.

The Handmaid's Tale

The Handmaid's Tale is the story of life in the dystopia of Gilead, a totalitarian society in what was formerly the United States. Facing environmental disasters and a plunging birthrate, Gilead is ruled by a twisted fundamentalism in its militarized 'return to traditional values'. As one of the few remaining fertile women, Offred is a Handmaid in the Commander's household, one of the caste of women forced into sexual servitude as a last desperate attempt to repopulate the world.

Strøm hos

Kjøp eller lei

Annonselenker

Denne avsluttende sesongen balanserer rundt Serenas oppblomstring som en slags feminist for Jesus, med en gryende, redefinert ideologisk overbevisning. Junes psyke er mer i balanse. Om enn fortsatt drevet av et forståelig, ekstremt personlig hevntokt – som gis flere nyanser gjennom sesongen.

Lenge innebærer dette farting frem og tilbake over grensen, i et tempo som utfordrer selv Varys’ reiser i de siste sesongene av «Game of Thrones» – både i hastighet og effektivitet. I tillegg har manusforfatterne tatt i bruk det kreative konseptet farting fram og tilbake i tid, gjennom tilbakeblikk fra tidligere, i mangel av nok å fortelle i ti episoder.

Brannfakkel: Hva med litt færre?

Til og med musikkvalgene – som i starten var fantastiske – har mistet kraften.

Bruken av Cigarettes After Sex-låten «Nothing’s Gonna Hurt You Baby» i første sesong og Portisheads «Only You» i sesong 3 var uforglemmelige kombinasjoner av ugne bilder og trøstende lyd. Her føles løsningene trøtte og forutsigbare.

Selv om Radioheads urovekkende «Burn the Witch» treffer tematisk, klarer den likevel ikke å nå samme emosjonelle dybde.

Joseph Lawrence (Bradley Whitford) gjør derimot sitt beste for å nå nettopp dit.

Fanget blant dobbeltmoralske tullinger i dress – menn som mener de har rett til å forsyne seg av både verden og mennesker etter eget forgodtbefinnende – fortsetter han som seriens mest kompliserte, merkverdige og kyniske figur. Når de andre kommandørene er bokstavtro til Skriften, siterer Lawrence «The Book of Mormon» – ja, musikalen.

Det er denne opplevde tredimensjonaliteten i enkelte av karakterene som blir en av de få grunnene til å holde ut gjennom den siste sesongen. Det – og den utsøkte åttende episoden, som med ekko av seriens opprinnelige ritualer skaper en skremmende mektig og god effekt.

Først derfra føles det som om den gammeltestamentlige hevnen – den man har ventet på siden 2017 – endelig får utfolde seg i all sin kraft. Eller frukt, som det vel ville hett i Gilead.

Velsignet være den.

Anmelderen har fått se 8 av 10 episoder

Read Entire Article