Anmeldelse: Super­diplomat Stoltenberg

«På min vakt» er som forfatteren selv: Overbevisende i innhold, trygg i formen og ørlite grann selvtilfreds.

Foto: Thomas Nilsson / VG

• 

• Sindre Hovdenakk

Oppdatert mandag 29. september kl. 12:54

Gjennom ti år som Natos generalsekretær fikk vår hjemlige superstjerne Jens Stoltenberg brynet seg på noen av verdens største egoer.

Det gikk stort sett bra, skal vi tro forfatteren.

«På min vakt» er en kronologisk fortalt historie om perioden fra 2014 til 2024, årene da Jens Stoltenberg ledet forsvarsalliansen. Da han rykket inn på hovedkontoret i Brussel, så å si samtidig med at russerne tok kontroll over Krim og Donbas, trodde han fremdeles på en myk linje overfor Russland.

Med seg hadde Jens Stoltenberg sine erfaringer fra Norge, hvor vi hadde etablert nokså åpne linjer mot naboen i øst.

Samtidig innså han raskt at de østeuropeiske landene bar på en sterk og inngrodd, storisk skepsis mot Russland.

Foto: Eirik Røsvik / VG

Disse politiske utfordringene ble likevel små sammenlignet med det som skjedde i januar 2017. Da inntok Donald Trump for første gang Det hvite hus, og uforutsigbarhet ble den nye normalen.

«Er du norsk? Kjenner du Celina Midelfart?»

Jens Stoltenbergs første møte med Donald Trump fikk en ganske annen retning enn generalsekretæren var forberedt på. Replikkene er ganske betegnede for presidentens innfallsmetode.

Senere skulle mye av Trumps oppmerksomhet handle om å få europeerne til å betale mer til Nato. Slik Stoltenberg skildrer det, var presidenten nærmest manisk opptatt av det såkalte toprosentsmålet. Det holdt på å gå riktig galt under toppmøtet i 2018, men som vi vet fikk Stoltenberg beroliget Trump og reddet i land også denne situasjonen.

Les også: Stoltenberg om Trump-feide: – Vi karret oss vekk fra kanten av stupet

Det fremstår i det hele tatt som om Jens Stoltenberg klarte å etablere et konstruktivt forhold selv til de mest vrange blant Natos statsledere. Den selverklærte konfliktsky Stoltenberg fikk for alvor brukt sine overtalelsesevner da han klarte å lirke Tyrkias Erdogan til endelig å godta svensk Natomedlemskap.

Som politiker har Stoltenberg alltid vært mer løsningsorientert enn ideologidrevet, og det er ingen tilfeldighet at han fikk et særlig godt forhold til Tysklands pragmatiske forbundskansler Angela Merkel.

Hva så med forholdet til Ukraina og president Volodymyr Zelenskyj?

Stoltenberg legger ikke skjul på hvor vanskelig det var å måtte avvise Ukrainas bønn om en fly- forbudssone over landet. Senere fikk han en tillitsfull relasjon til Zelenskyj. Så sent som i fjor hadde de to en åpenhjertig samtale om midlertidig avståelse av land for å få til en fredsavtale.

Nato-tiden til Stoltenberg har også blitt dokumentar:

Jens Stoltenberg har skrevet boken i samarbeid med tidligere Aftenposten-journalist Per Anders Madsen.

«På min vakt» inneholder en del replikkvekslinger som virker å være basert på ordrette referater. Det er med på å gi den tiltrengt vitalitet. Ellers er boken skrevet i en jevn dur, noe som bidrar til å dempe det litterære spenningsnivået.

Bare glimtvis legger Stoltenberg de diplomatiske hensynene til side.

Han medgir for eksempel at Joe Biden ble mer springende og selvopptatt etter hvert som alderdomssvekkelsen tiltok.

Forfatteren innrømmer ikke mange feil, og tar ikke stilling til om Natolandenes bombing av Libya i 2011 gikk ut over FN-mandatet. Om den ulykkelige uttrekningen fra Afghanistan konkluderer han: «Vi var i Afghanistan for lenge, og vi ville for mye.»

Han skriver også at verden ble mer utrygg i hans tid i Nato. Men at Nato er blitt sterkere. På ganske fascinerende vis klarer Jens Stoltenberg å være selvtilfreds på en betryggende måte.

Leserne av denne boken blir lovet en åpen og ærlig skildring av Stoltenbergs ti år i Nato. Det skal nok tas med en klype salt. Jens Stoltenberg er åpen om mye. Men som forventet forteller han ikke alt.

Den historien er det noen andre som må skrive.