Anmeldelse: «Stargate – en julefortelling»: Jul på skyggesiden

To bøker skiller seg ut i de senere årenes julelitteratur i Norge: Maja Lundes «Snøsøsteren» (2018) og Ingvild H. Rishøis «Stargate – en julefortelling» (2021).

Lundes bok ble film i fjor. Nå har også Rishøis, som er blitt anbefalt av alle fra Oprah Winfrey til Dua Lipa og VG, blitt gjenstand for en empatisk filmatisering.

10 år gamle Ronja (Luiza Idrizi), storesøster Melissa (Anna D. Sverrisdóttir) og pappa (Bartek Kaminksi) bor i blokk på Tøyen i Oslo, et sted rett over, rett under eller rett på den norske fattigdomsgrensen.

«MYE FINT OGSÅ»: Luiza Idrizi, Anna Drakopoulou Sverrisdóttir og Bartek Kaminski (fra venstre) i «Stargate – en julefortelling». Foto: Motlys / SF Norge

Det ligger en paprika og står et par halvfulle glass med syltetøy i kjøleskapet. Ingen overflod. Ronja og Melissa har hver sin seng, men sovner ofte i den samme, etter at de har fortalt hverandre om drømmen de deler om å feire jul i en hytte et sted langt inne i skogen, dypt i en norsk vinter. Med snø på taket og ulver på utsiden, men med fyr på peisen og varmt samhold på innsiden.

Ronja blir oppglødd da pappa får seg en jobb oppunder jul, som juletre-selger for Eriksen Gran. Da kommer han jo både til å tjene penger og få rabatt på et flott tre? Melissa, som har levd noen år lenger, og ser mønster som Ronja foreløpig ikke ser, forholder seg mer skeptisk til den i utgangspunktet gode nyheten.

Og joda. Så snart pappa har bedt om forskudd og har fylt opp kjøleskapet, uttaler han den skjebnesvangre setningen: «Jeg har tenkt meg en tur ut». «Ut» betyr i hans tilfelle på puben, nærmere bestemt nå stengte Stargate ved Akerselva (i filmen plassert på Tøyen Torg).

BESTEVENNER: Luiza Idrizi og Suheib Ahmed i «Stargate - en julefortelling». Foto: Motlys / SF Norge

Faren er dypest sett en velmenende mann, glad i døtrene sine. Han er også en periode-alkoholiker som har vanskelig for å slutte når han først har begynt. Nå som han har penger drikker han seg ordentlig full, bråker når han kommer hjem og sovner med bukser og sokker på.

Slik blir desember. Det går så galt, så fort, at Melissa må ta over fars jobb på juletre-utsalget, noe som igjen betyr at Ronja blir værende mye alene.

Pappa sover ut rusen. Vennen Musse (Suheib Ahmed) skal hjem til familien etter skolen. I noen dager hjelper Ronja til med juletre- og julenek-salget, som går strykende takket være et ikke helt sannferdig salgstriks. Men det setter sjefen Eriksen (Jan Gunnar Røise) en stopper for.

Det er noen «nabokjerringer» som bryr seg. Melissas kollega Tommy (Tevje Espeland), for eksempel, vaktmesteren på skolen og moren til en klassekamerat, spilt av Shana Mathai. Hun stiller mange spørsmål. Ronja må lyve når hun skal svare på dem («pappa er veldig opptatt»).

«NABOGUBBE»: Luiza Idrizi og Stefan Göthe i «Stargate – en julefortelling». Foto: Motlys / SF Norge

10-åringen er tilsvarende engstelig for den pensjonerte svenske revisoren som bor i samme oppgang som dem: Aronsson (Stefan Göthe). Han har engasjert seg på en måte som får Ronja og Melissa til å frykte at pappa kan bli tatt fra dem.

Men som vi vet: «Svensker har strykejern!». Aronsson stryker Ronjas hvite Lucia-kjole. Hun hever den så høyt hun kan over den våte bakken da hun trasker hjem med den, en midlertidig triumf i alt det triste.

SE MIN KJOLE: Luiza Idrizi i «Stargate - en julefortelling». Foto: Motlys / SF Norge

Ronja er nemlig et som oftest optimistisk barn. Bare av og til kommer det et trist drag over ansiktet hennes, som ikke burde være der. Hun drømmer «dritmye», ser fremover, håper på det beste. Sier «god aften» til forbipasserende i nabolaget – veslevoksent.

Det er Melissa, ikke Ronja, som formulerer fortellingens eksistensielle følelsesutbrudd: «Hvor skal vi være?».

Her må det sies at Luiza Idrizi er et funn, god som gull, som Ronja. At hun er et nydelig barn med store, brune og sjelfulle øyne er én ting – slikt kommer alltid godt med når vår medlidenhet skal vekkes.

Men enda viktigere er den besnærende roen hun har ved sin væren i historien, som gir dybde til en ukunstlet film. Det er ingen overdrivelse å si at «Stargate» står og faller på henne, og det er en glede å konstatere at den (mer enn) står.

SØSTERKJÆRLIGHET: Anna D. Sverrisdóttir og Luiza Idrizi i «Stargate - en julefortelling». Foto: Motlys / SF Norge

Det er de to barna – Idrizi og Sverrisdóttir – man husker fra den: Et søskenpar like minneverdig som det i «Affeksjonsverdi». Slik må det være.

«Stargate – en julefortelling» lener seg i liten grad på pynt og annen «julemagi» (om vi ser bort fra barnas nøkterne drømmer). Det er ikke bare en urban julefilm, men en lokal julefilm – om et spesifikt miljø i Norges største by, med et rykte som både er rettferdig og urettferdig.

Det er mer sørpe enn hvit snø. Vi er langt unna Disney og den rød-glorete juletraileren til Coca-Cola. «Stargate – en julefortelling» er H.C. Andersen og Dickens. Nåden i den sitter langt inne.

Det er en julefilm som litt eldre barn bør se sammen med foreldrene sine – eller noen andre voksne (aldersgrensen er 9). De kommer ikke til å glemme den med det første.