«Andpusten allerede halvveis i første låt»

Rapper. Skue­spiller. Åtte nummer én-filmer. Grammy. Oscar. Ikon.

Slik introduserer Will Smith ydmykt seg selv på Ypsilon­festivalen i Drammen. Disse ordene og en rekke barne­bilder og film­klipp lyser på scene­skjermen før ikonet selv dukker opp.

Iført karakteristisk rød caps og baseball­jakke, markerer han raskt at han fortsatt er en kul type, om så på en ganske så pappaete måte.

Fra start til slutt virker han som den typen far som synes det er helt greit at du holder en hjemme­fest – så lenge han får være med.

«Jeg vil være onkel Will»

Ved å åpne med å fast­slå at han er et ikon, legges lista for showet høyt. Rapper-tittelen han også gir seg selv, sliter han raskt med å opprett­holde.

I starten hører man knapt rappingen hans, og han er and­pusten allerede halv­veis i første låt.

De aller største låtene hans som får starte showet, «Gettin’ Jiggy Wit It» og «Miami», blir derfor ganske anti­klimaktiske.

Men det er raskt glemt. For den neste drøye timen skjer det veldig, veldig mye.

Han holder for eksempel en slags minne­stund for avdøde James Avery, som spilte onkel Phil i Smiths TV-suksess «Fresh Prince i Bel-Air». Med klipp fra seriens mest emosjonelle øyeblikk og sår fiolin­musikk får fars­figuren en ordentlig hyllest.

Smith sier han vil ta over for onkel Phil og bli Onkel Will. Han drar poenget videre i en litt for lang tale om at alle har det vanskelig og man må ta vare på hverandre, for å introdusere 2024-låta «You Can Make It».

Det er klart det er rørende og viktig, men publikum, i hvert fall i de bakre rekkene, skravler i vei og bryr seg ikke nevne­verdig om bud­skapet som pauser festen.

Som en av dem sier, «Jeg trodde vi var på festival, jeg.»

Deler rampelyset

Smith lar også to fans fra første rad komme opp på scenen og danse «Carlton-dansen» fra «Fresh Prince», mens han selv stemmer i til «It’s Not Unusual».

De to utvalgte elsker å få være på scenen, og benytter seg virkelig av muligheten til å slå seg løs. En av dem drar til og med frem en moon­walk.

I tillegg til å gi plass til publikum, gir Smith danserne og bandet grundige introduksjoner, roser festivalen og scene­arbeiderne og takker den norske fansen gjen­tatte ganger.

Showet som starter på en ekstrem ego­tripp, blir flere ganger til en mye mer ydmyk fest. Smith viser oss hva som skiller ut et ekte ikon, nemlig villighet til å dele rampe­lyset med dem med mindre kjendis­makt.

Andre ganger fortsetter ego­trippen. Will Smith har drevet med musikk og skuespill parallelt hele sin karriere, og filmo­grafien hans får også veldig mye plass i showet.

Ikke bare gjør han «Men in Black» og temasangen fra «Fresh Prince», han introduserer også «Willflix», en slags video­kompilasjon av hans største film­opptredener.

Har med Oscaren

I 2022 vant Smith den gjeve Oscar-statuetten for beste mannlige skuespiller, for hoved­rollen i «King Richard».

Men gleden over dette ble overskygget da han klappet til vert Chris Rock for å tulle med kona Jada Smith.

Nå har Smith utvilsomt jobbet mye med seg selv. Ikke bare vitner «You Can Make It»-seansen om en mann som har brukt mange timer i terapi­stolen, han snakker også til publikummet i Drammen om den skjebne­svangre Oscar-kvelden.

Med seg på turnéen har han nemlig statuetten han vant. «Jeg vet de fleste av dere ikke har sett en sånn før», sier han, og drar den tunge prisen opp fra en svart pose.

Han poserer lenge med den, til jubel og applaus. Statuetten har tydeligvis blitt en kjær turné­partner, for han gjorde det samme i Danmark nylig.

Får pause fra rappingen

Konserten pendler vilt mellom en ekstremt selv­hyllende opptreden fra Smith, og en mann som bare vil ha det gøy og danse keitete rundt med armene i været.

Ikke alle låtene hans har like mye rapping, og på spor som «Wild Wild West» og «Bulletproof» er det kortere vokal­innslag fra Smith og mer instrumentaler, dansing og roping av enkelt­ord. Da får han tilbake pusten og finner styrken i stemmen sin.

Musikken er også en veldig effektiv stemnings­skaper på en festival som Ypsilon. Som på mange store festivaler er flere generasjoner representert, og godt bedugget.

Smith har noe for dem alle.

Han byr opp til skikkelig fest med sine mer poppete, moderne og festlige låter. Men han kjører også en kavalkade av eldre hip­hop, som House of Pains «Jump Around» og The Sugarhill Gangs «Apache (Jump On It)». Og han åpner som nevnt med noen av sine egne største 90-tallslåter.

Musikken i siste rekke

Men selv om utvalget er bredt, fullt av store låter og stemnings­skapende, er det aldri musikken som fanger oppmerksomheten.

Både fordi hoved­personens egen prestasjon er så under­veldende, og fordi det er så ekstremt mye annet som skjer.

Om det ikke er dansing og taler, er det et video­innslag av en romvesen­invasjon, eller tematiske kostyme­skift og koreografier til «Wild Wild West» og «Men in Black». I musikken bruker han dessuten mye miksing av ulike låter, både egne og andres.

Så mye at man til slutt begynner å forvente at et spor man egentlig vil danse til, skal kuttes etter 20 sekunder.

Vil bli husket

Når han runder av etter 65 minutter, verker det i ryggen etter en nakke­sleng av en konsert.

Will Smith vil både gi musikk­fansen en musikalsk fest og film­fansen en skikkelig hyllest. Han vil også ta tilbake narrativet rundt sin egen karriere, og være onkel og pappa og kompis og ikon på én og samme tid.

Intensjonen i prosjektet virker hundre prosent genuin, men den hyper­maksimalistiske gjennom­føringen er likevel ingen fulltreffer.

Det er nesten trist å se at den en gang så populære rapperen må lene seg på alt annet enn rapping for å engasjere sine egne fans i en liten time.

Heldigvis får Drammen en fest ut av det hele, og en konsert man ikke glemmer med det første.