– Amerikanerne vil ikke gjøre jobben

– Trump er ingenting uten oss migrantarbeiderne.

Roberto Tecpile (45) skrur på noe som har gått i stykker på melkegården i Cochrane langt ute på bygda i Wisconsin.

Sist meksikaneren møtte datteren sin i hjemlandet var hun én måned gammel.

Nå er hun elleve år.

Roberto ringer datteren på FaceTime hver dag.

– Jeg er her for henne, slik at hun kan få en utdanning, sier han til VG.

Nesten alle de ansatte på gården er migranter. De jobber døgnet rundt i turnus.

De 650 kyrne må melkes to-tre ganger om dagen, hvert døgn fødes det flere kalver, møkka må ut og maten må inn.

Roberto har vært lenge i gamet. Han har sett presidenter komme og gå – og komme tilbake igjen.

– Jeg kom hit da Bill Clinton var president. Trump er den mest gale av dem alle. Han angriper alle, mener Roberto.

President Donald Trump har lovet å deportere millioner av illegale migranter fra USA.

Men klarer landet seg uten dem?

Det finnes rundt 13 millioner udokumenterte migranter i USA.

Mange av dem jobber på fabrikker og gårder rundt omkring i landet, der de har lange dager med tungt, manuelt arbeid til en beskjeden lønn som de ofte sender til familien i hjemlandet.

De er ansatt av amerikanske bedriftseiere og bønder. Myndighetene ser den andre veien.

Det blir omtalt som «USAs skitne, lille hemmelighet».

– De har vist meg dokumentene sine, og de så ekte ut, sier melkebonden John Rosenow (75), som har ansatt Roberto og de andre migrantene.

Han stiller ikke flere spørsmål. Det er ikke hans oppgave, sier han. Så lenge arbeiderne viser frem et amerikansk førerkort eller annen amerikansk ID, er det i teorien etter boken.

Selv om «alle vet» at ID-kortene er falske og kjøpt for rundt 1000 dollar på det svarte markedet.

Uten migrantene ville ikke gårdsdriften gått rundt, ifølge bonden.

– Amerikanske arbeidere møter ikke opp på jobb, de er fulle og udugelige. Mens disse folka har sterk arbeidsmoral og gjør en god jobb, sier 75-åringen om meksikanerne.

I to dager får VG observere driften på gården.

Klokken er syv om morgenen og snøen ligger flekkvis over jordene da Jaime Macuqtle (20) skal mate nyfødte tvillingkalver. Han har allerede vært på jobb i to timer.

Pelsen er klissete og beina ustø da den ene kalven reiser seg fra høyet i bingen. Jaime stikker flasketuten erfarent inn i kalvens munn, før den svelger unna morens næringsrike råmelk.

– Liker du jobben? spør vi.

– Det er jobb, svarer han kort, med et beskjedent smil.

Det er som om han og de andre migrantene på gården har bestemt seg for ikke å gruble for mye.

Hjemme i Mexico har Jaime en tre år gammel datter som han ikke har møtt siden han kom til USA for to år siden.

Om han savner henne?

Selvsagt.

– Men jeg vet at hun har det bra. Fordi jeg er her.

Inn i fjøset kommer Jaimes pappa, Jaime senior (36). De ser ut som om de kunne vært brødre.

Sammen går de ut for å mate resten av kalvene, som står ute i hver sin inngjerding.

På gårdsveien skritter vi over en frossen, inntørket kattunge.

Det er harde bud her på gården.

Meksikanerne forteller til VG at de får betalt 10,20 dollar i timen. Det er godt over minstelønn i USA, som er 7,25 dollar timen. På én dag tjener de hundre dollar.

En dag i uken har de hviledag. Bonden John har gjort om sin gamle barneskole til leiligheter der de bor gratis, men mat må de ordne selv.

– Amerikanerne vil ikke gjøre denne jobben. Hvis Trump sender ut alle migrantene, vil gårdene stå tomme, sier Jamie senior.

Mange av meksikanerne på gården er slektninger. John har ansatt migrantarbeidere fra samme lokalmiljø i Mexico de siste 30 årene.

Hvert andre år drar bonden til Mexico for å treffe familiene deres.

Han drar alene.

Migrantarbeiderne kan ikke bli med. Da risikerer de å ikke komme seg tilbake til USA.

Smuglerne fra narkokartellene krever opp mot 22.000 dollar per person for å ta dem over grensen, før dagevis med ørkenvandring venter. Og med Trump som president er det blitt så å si umulig å krysse grensen – også for asylsøkere.

Les også: Sannheten om grensen

– De brødfør familiene sine i hjemlandet. Flere av dem har aldri sett barna sine. Det er veldig emosjonelt, sier John om Mexico-turene.

Han har laget et fotoalbum fra reisene.

Her er Roberto til venstre, og familien hans til høyre:

Vi spør Roberto om det er verdt det, å være så langt hjemmefra og ikke se familien på årevis.

– Jeg må ha håp, svarer Roberto.

I Mexico er jobbene dårlig betalt, forklarer han. Når er det rette tidspunktet for å si opp en stabil, relativt godt betalt jobb som hele familien er blitt avhengig av?

Spørsmålet er nesten umulig å svare på for migrantene vi møter.

Men en dag skal Roberto flytte hjem. Kanskje allerede mot slutten av året, sier han.

I bilen etterpå nevner vi dette for bonden John. Da svarer han bare:

– Det sier han hvert år. Og han reiser aldri.

For John er ansettelsen av migrantene en blanding av business og idealisme. Mens kona setter opp plakater mot Trump på gården, orker ikke engang John å se nyhetene, sier han.

Etter en lang dag i fjøset vil han bare sitte i godstolen med terrieren Peppan (12) på fanget og lese tegneseriene bakerst i avisen.

– Immigrantene er min protest.

John har snakket med journalister før, og han forstår at han tar en risiko ved å ansette migrantarbeiderne.

Han har lagd en nødplan for hva han skal gjøre dersom utlendingspolitiet (ICE) plutselig dukker opp på gården.

– Jeg har et nummer jeg kan ringe for å selge alle kyrne på noen få dager hvis ICE kommer og tar alle arbeiderne.

– Er dette noe du bekymrer deg for?

– Mer enn før, svarer John kort.

En halvtimes kjøring unna gården ligger småbyen Arcadia. På skiltet langs hovedgaten står det at de er blitt 3737 innbyggere.

Før var det betydelig færre.

For i kontrast til den amerikanske landsbygda generelt, som sliter med fraflytting, vokser tettsteder som dette.

Latinos har for lengst overgått hvite amerikanere i antall.

De kommer hit for å jobbe på møbelfabrikken eller gårdene rundt.

På den lokale meksikanske restauranten bakes det ferske tortillas og «pan dulces» (tekaker), på matbutikken selger de piñatas til barnebursdager, meksikansk godteri og varme maiskolber.

På en av de tre barbersalongene trimmer guatemalanske Eddy Vasquez (24) øyenbrynene til Eduin Duarte (21) fra Nicaragua med en barberkniv.

Den lille byen har hele ni barer. Her er «happy hour» like obligatorisk som morgenkaffen. Vi setter oss ned på en av dem, og merker fort at meningene om migrantene er delte blant de lokale.

– Hvor mange av dem trenger vi? Det var bedre i byen før alle migrantene kom, sier Casey Laehn (37), som sitter i baren.

Han nevner graffiti og en knivstikking-episode, som migranter angivelig skal ha stått bak.

– Hvis de bryter loven ved å komme hit ulovlig, hvorfor skal da jeg følge loven?

Han blir avbrutt av venninnen Kaylee Collens (35).

– Hvilket valg har de? Kjenner du noen latinos selv? Du vet ikke hva du snakker om.

Hun snakker spansk og sier hun har vært samboer med en udokumentert migrantarbeider.

Casey, som er Trump-velger, står på sitt. Han synes migrantene burde skaffe seg lovlig opphold.

– Hvis jeg kom til Norge, ville dere bare gitt meg masse goder og jobb, selv om jeg var der ulovlig?

Kaylee bestemmer seg for å ta oss alle på en liten kulturell reise til «Latino 1», baren like borti gaten. («Latino 3» finnes også, mens «Latino 2» visstnok er nedlagt).

Vi bytter ut amerikansk jukeboks og Bud Light med reggaeton og Modelo. Bartenderen, som også er en migrant, venter på det store inntrykket av gjester som kommer etter midnatt, da skiftet på fabrikken er over.

Etter to slag dart, må VG ta kvelden.

Tilbake på gården til John i Cochrane dagen etter går livet på landet sin gang. Det pumpes og smøres og kalves og mates.

I fem generasjoner har Johns familie produsert melk her.

Nå kan det snart det slutt.

Trumps handelskrig gjør allerede vondt for melkebonden. Det meste av melken hans blir til ost som selges i Mexico og Canada, og med alle Trumps tolltrusler har osteprisen økt og betalingsviljen for Johns melk dalt.

Les også: Rammes av tollen – støtter fortsatt Trump

Men det er ikke det han frykter vil stoppe ham.

John og kona har ingen barn eller arvtagere. 75-åringen har en idé han har gått rundt med lenge.

– Jeg skulle ønske jeg kunne gi hele gården til migrantene, sier han.

Men han våger ikke.

– Ikke med dagens politikk og økonomi.

Tips meg

USA-korrespondent

Jeg er USA-korrespondent med base i New York. Jeg har jobbet i VG siden 2013, og er tidligere Midtøsten-korrespondent. Jeg har en bachelor i journalistikk fra Oslo Met og en master i International Relations fra Bogazici University i Istanbul. Har du tips eller innspill til meg? Send til ingeborg@vg.no