«Alt føles stort»

Virkeligheten kan ofte overgå fiksjonen, så det er ingen overraskelse at historiske drama står sterkt i film- og serieverdenen.

«Chief of War» omhandler de mange hendelsene som ledet opp til samlingen av Kongeriket Hawaii, sett gjennom øynene til den motvillige krigerhøvdingen Ka’iana (Jason Momoa).

Sammen med sin lille familie lever han et rolig liv uten særlig tilknytning til det øvrige samfunnet - en følge av at han tidligere deserterte fra hæren.

Lokket av sin onkel Kahekili (Temuera Morrison), den sittende kongen av hjemøya Maui, tar han nølende fatt på våpnene på nytt, uvitende om det politiske spillet som venter ham.

Nytt blod til fortiden

Både serieskaperne og den øvrige besetningen har vært åpne om hvor viktig «Chief of War» har vært for dem fra et kulturelt perspektiv, og det merker man godt.

Noen av de historiske detaljene er fikset på for å la handlingen flyte bedre, men fortellingen kjennes alltid autentisk, med et snev av mytologi. Den foregår også hovedsakelig på hawaiisk, et språk som i dag står i fare for å utryddes.

Produksjonsteamet har gjenskapt alt fra tradisjonelle båter og våpen til de umiskjennelige fjærdraktene høvdingene bar med utrolig detalj, som fullbringer visjonen om fortidens Hawaii.

Å se denne kulturen satt til skjermen med slik kjærlighet og dedikasjon er en sann glede, og seriens største styrke.

Serieskaperne har heller ikke holdt tilbake når det kommer til den øvrige produksjonen. Alt føles stort, fra musikken av Hans Zimmer og James Everingham til hvordan kameraet fanger både naturen og karakterenes liv.

Som tittelen tilsier, er «Chief of War» heller ingen fredelig affære. Kampscenene er et høydepunkt: Hardbarkede og rå, med en god blanding av adrenalin-brusende action for å holde humøret oppe, og slående brutalitet når alvoret setter inn.

Gjennomført, men gjenkjennelig

Serier har et særlig ansvar for å holde seerens oppmerksomhet gående gjennom lengre perioder, hvor hver episode må overbevise seeren om å henge seg på den neste.

Jeg er imponert over «Chief of War», og kan gjerne anbefale den, men jeg kan ikke si at jeg alltid var like engasjert.

Under den intrikate veven av kultur og historie ligger byggeklosser som ofte er typiske. Karakterene er klart nok definerte, men personlighetene har jeg sett før.

Heldigvis kamufleres dette relativt godt av situasjonene de befinner seg i.

Handlingen utspiller seg i kryssilden av lokale og internasjonale konflikter. Europeisk interesse i Hawaii sammenfaller med maktkamper mellom kongene, og som en av de få som fikk se verden utenfor, får Ka’iana en særstilling.

Dragningene han og de rundt ham kjenner på, gir dem en dybde som de gjenkjennelige omrissene av karakterene deres har særdeles godt av.

Siste episode byr på en ganske storslått finale, som så dras ned av en noe antiklimatisk cliffhanger. Skal filmer og serier fortsette slik, bør det innføres varselsetiketter i samme grad som på tobakksprodukter, spør du meg.

Som en god fisker greide «Chief of War» likevel å få meg på kroken gang på gang, selv om den ikke alltid satt like godt.

Om Apple+ gir grønt lys til nye episoder, har jeg noe å se fram til, men om dette er alt vi får, hadde en penere sløyfe på toppen gjort seg.

Alle episoder er anmeldt.