Aldri har vi sett større helter – ingen vil glemme denne sommeren

Men norsk fotballs største kamp endte med norsk fotballs vondeste nederlag.

Aldri har vi sett større helter enn i Miami 11. juli 2026. Hang den norske semifinaleplassen seg fast i en drone-wire?

Det var en ny vanvittig sterk kamp, men vi kan snart legge bort disse superlativene. Det vanvittige er blitt normalen.

Norge er i ferd med å etablere seg blant de beste i verden nå.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Spillerne, alle sammen egentlig, er ballsikre på grensen til det arrogante, også i livets største kamp, også i kvartfinalen i VM.

Norge var på ingen måte dominerende som mot Brasil. Ballbesittelsen var ganske jevn, for den norske åpningen var svak.

Men etter den første drikkepausen snudde det meste. Norge styrte i lange perioder, og det føles som om vi har vært vitne til en norsk fotballrevolusjon denne sommeren.

Seier over nummer fem i verden, tett på en ny bragd mot nummer fire, og aldri har vi sett et norsk lag opptre slik mot de store kanonene.

Norge kunne slått alle i VM, og jeg er usikker på om spillerne selv skjønte hvor gode de er før VM startet.

Nå vet de det, og dette føles som starten på noe stort, selv om det vil være blytungt de neste dagene.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Mens de norske står igjen og takker sine fans blir de minnet på hva det var som traff dem. Over anlegget kommer «Hey Jude» – som en slags nådeløs kniv i det norske fotballhjertet, og en honnør til mannen som avgjorde denne kvartfinalen.

Først stormet Jude Bellingham på karakteristisk vis inn i den norske 16-meteren og utlignet til 1-1, og så var Real Madrid-stjernen våknere enn Leo Østigård da Ørjan Håskjold Nyland gjorde sin eneste feil i VM.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Det føles ikke rettferdig, men dette er VM og VM er ikke rettferdig. VM er bare brutalt, og det er neppe tilfeldig at England hadde mesterskapserfaringen som trengtes for å vippe kampen i sin favør.

Den erfaringen er det eneste Norge manglet.

Det er vondt å se Ørjan Håskjold Nyland i tårer, det er godt å se at han trøstes, og bildene der han omfavnes av familien er bare rørende.

Han vil aldri glemme denne feilen, vi vil aldri glemme kampen hans mot Brasil. Nyland er grunnen til at Norge i det hele tatt fikk spille denne kvartfinalen. Han reiser hjem som en av de store heltene.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Det er mange av dem på en kveld der det var tett på uforsvarlig i det hele tatt å spille fotball i Miami.

Det var så fuktig at det ble snakket om at det kjentes som rundt 40 grader, og hvordan midtbanetrioen Ødegaard, Berge og Berg orket å løpe i 120 minutter står igjen som en gåte – og i midten bak var Kristoffer Ajer en gigant. Igjen.

Da Andreas Schjelderup fantasihamret innlegget eller skuddet eller hva det var i motsatt kryss, så det ut som en ny eventyrkveld. Sørloth kunne økt ledelsen, Sørloth kunne prøvd å finne Haaland istedenfor å avslutte litt for sent selv, men isteden kom utligningen ut av det blå – nærmest bokstavelig talt mener den norske leiren.

Dersom det er riktig at Nylands utspark ble stoppet av en dronewire er det en kjempeskandale, og det ser da vitterlig slik ut, selv om Fifa ikke finner noe på sin granskning.

Men videodommerne fant noe etter pause, da Torbjørn Heggem av alle uvirkelige matchvinnere kastet seg frem og sendte Norge foran igjen.

VAR finner alltid en dytt eller et eller annet hvis det letes godt i en haug med spillere. Denne gangen var en liten knuff av Erling Braut Haaland på Elliot Anderson nok.

Dommer Clément Turpin ble sendt bort for å se på bildene, og da gikk det som det pleier: Fotballens videoalder kan ha ødelagt for en norsk VM-semifinale.

Men Norge fortsatte å jakte et ledermål. Martin Ødegaard ble, som vanlig, bedre og bedre utover i kampen. Patrick Berg og Sander Berge var, som vanlig, strålende hele veien.

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Det var ikke ideelt at begge backene og Torbjørn Heggem måtte gi seg, og enda verre at Erling Braut Haalands kropp gikk tom for krefter og til slutt måtte forlate badstuen Hard Rock Stadium – for en kamps skyld målløs.

Så mot slutten var det nærmeste Norge kom en suser like over fra Patrick Berg. England var kyniske og reiser videre til Atlanta.

Norge reiser hjem for å bli hyllet, roingen er over for denne gang. «There’ll be no f.. rowing in New York,» synger engelske supportere igjen og igjen.

Ståle Solbakken er også i tårer. Han vet hvor nære han var å ta landet sitt til en VM-semifinale – til én seier unna finalen.

Men han skal bare være stolt. Han har skapt et lag som ble yndlinger i dette mesterskapet, men det er dessverre sjelden yndlingene som vinner VM i fotball.

Men de har samlet en nasjon, og det de gjorde vil for alltid leve videre i det norske folket. Ingen vil glemme denne sommeren.

Det kom 50.000 i kulden for å feire VM-plassen på Rådhusplassen i november.

Det er knapt mulig å se for seg hvilke scener det blir når de kommer hjem denne gangen.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.