Åh, for en natt!

En norsk spillefilm har vunnet Oscar. Så nå skal jeg bli rene sportsjournalisten: Jeg er usikker på om vi skjønner hvor stort dette er.

Foto: Mike Blake / Reuters / NTB

• 

• Morten Ståle Nilsen

Oppdatert mandag 16. mars kl. 06:24

Undertegnede hadde bestemt seg på forhånd for ikke å bli skuffet. Uansett hva som ville skje. Uansett om «Affeksjonsverdi» måtte gå tomhendt hjem.

Jeg har sagt det til alle som har giddet høre de siste ukene (ikke så fælt mange): Triumfen har allerede funnet sted. Triumfen er ni – 9! – Oscar-nominasjoner til en norsk film. En norsk film som utspiller seg i Norge – på norsk (og litt svorsk og dansk).

Det er ikke til å tro. Én nominasjon kan avskrives som et hyggelig klapp på skulderen. To? Nå var dere heldige!

Men ni? Det er ikke tilfeldig. Når du blir nominert til ni Oscar-statuetter, har du laget en av fjorårets aller beste filmer.

Trier sammen med Eskil Vogt. De to står bak manuset til «Affeksjonsverdi». Foto: Carlos Barria / Reuters / NTB

Da undertegnede så «Affeksjonsverdi» under premieren på Cannes-festivalen i april i fjor, tenkte jeg noen ganger at «Affeksjonsverdi» nesten var designet for å vinne priser (og spesielt filmfestival-priser).

At kunst-, film- og kulturmennesker generelt er glade i å se folk som ligner på seg selv der oppe på lerretet, er en kjent sak. Og her kom Trier «hjem til sine egne» med noe han måtte vite at de ville sette pris på:

En film om en kulturfamilie, med skuespillere og film- og teaterfolk, med en buldrende uperfekt patriark av den gamle og kanskje ikke så gode Ingmar Bergman/klassisk «kulturmann»-skolen på toppen/bunnen.

Trier her sammen med skuespiller Stellan Skarsgård, som var nominert for beste mannlige birolle i «Affeksjonsverdi». Foto: Al Seib / Reuters / NTB

Nå vant ikke Joachim Trier og «Affeksjonsverdi» den aller høyest hengende prisen, Palme d’Or, i Cannes – slik «alle» den ville (spesielt etter at filmen hadde mottatt en 20 minutters lang stående ovasjon). Han og den måtte nøye seg med den nest mest høythengende: Grand Prize of the Festival.

Nå vet vi at Cannes bare var begynnelsen på det som utvilsomt er norsk films største eventyr noensinne. Det eventyret kulminerte i natt.

Seieren blir ikke mindre søt av at filmen hadde knallhard konkurranse. «Affeksjonsverdi» måtte måle krefter med en håndfull helt eksepsjonelt gode filmer:

Auteur-geniet Paul Thomas Andersons fantastiske, nesten uhyggelig godt timede «One Battle After Another» (kveldens største vinner). Ryan Cooglers gjennomført overrumplende (og overrumplende suksessrike) «Sinners»: En «vampyrfilm» (liksom) med enormt mye på hjertet om det å være svart i USA.

«Hamnet» var for mange årets beste tåreperse. Den ville, stressende «Marty Supreme», som Timothée Chalamet brukte alle sine krefter på å promotere, vant ikke noe, men kunne utmerket godt ha gjort det.

Brasils president Luiz Inacio Lula da Silva, skuespiller Wagner Moura og regissør Kleber Mendonca Filho under en filmvisning av «The Secret Agent» i august i fjor. Foto: Adriano Machado / Reuters / NTB

Brasilianske «The Secret Agent» har mye til felles med «One Battle After Another». Det er en politisk film. Der førstnevnte film handler om et fiktivt fremtidig diktatur, handler «The Secret Agent» om et høyst reelt diktatur fra fortiden. Slike filmer er det naturlig å anta vil ha spesielt stor interesse i 2026.

«Affeksjonsverdi» er ikke en eksplisitt politisk film. Den handler først og fremst om en familie. Samt kunstens evne til å – om ikke hele traumer, så i hvert fall smøre litt salve på dem.

Ikke for det: Det er all grunn til å ta filmprofessor Anne Gjeldsviks poeng om at «Affeksjonsverdi» er en slags krigsfilm på alvor. En krigsfilm i den forstand at familietraumet i den har sine røtter i noe heroisk noen gjorde, og betalte en høy pris for, da diktaturet kom til Norge i 1940. (Jeg skal ikke spoile mer nå, i fall du mot formodning ikke har sett den Beste internasjonale filmen fra 2025).

Kanskje er «Affeksjonsverdi» en politisk film likevel? Sikkert er det at Joachim Trier var en av de få i går som tok bladet fra munnen og sa noe mer enn bare «takk» i sin tale. Han snakket om den «nåværende krisen» og parafraserte den afroamerikanske (og homofile) forfatteren James Baldwin (1924-1987):

«Alle voksne er ansvarlige for alle barn. La oss ikke stemme på politikere som ikke tar det til etterretning».

Et stikk til det nåværende regimet i Oscars hjemland? Det er nærliggende å tenke det.

En fin tale var det. Enda en grunn til å være stolt i går. I tillegg til statuetten Trier mottok og kan ta med seg hjem til vesle Norge. Et lite land, også filmhistorisk, som nå har tatt skrittet ut av skyggene storesøsknene våre, Sverige og Danmark, alltid har kastet.

I tillegg til de ufattelige ni – 9! – nominasjonene, som (jeg sier det igjen, og igjen) er den mest betydelige triumfen i dette bildet.

Gledeligst av alt: Dette kunne ikke ha skjedd med en bedre film.