Advarer mot politisk kollaps

1 hour ago 1

Storbritannia er i krise. Regjeringen er i krise. Statsminister Keir Starmer er i krise. Det radikale høyre er på kraftig fremmarsj, men også det radikale venstre.

Topartisystemet er allerede spilt fallitt og i både Skottland og Wales har de nasjonale partiene SNP og Plaid Cymru stor fremgang.

Inntil videre «fortsetter Storbritannia marsjen mot nedrykk fra nasjonenes Premier League».

Formuleringen er ikke min. Den tilhører Tony Blair.

Den tidligere statsministeren (1997–2007) har igjen blandet seg inn i britisk politikk fra rollen som styrtrik elderly statesman med egen tenketank og sete i Trumps latterliggjorte «Board of Peace».

I et ferskt og ordrikt essay går Blair hardt ut mot sine egne i arbeiderpartiet Labour.

Han er fortsatt Labours lengstsittende statsminister, og samtidig vilt omstridt, ikke minst på grunn av sin entusiastiske tilslutning til Irak-krigen.

Sjelden har politikk vært mer synkronisert med tidsånden som da den relativt unge og dynamiske Blair steg opp, først i Labour, så som britenes nye og populære statsminister.

Ikke minst i et Storbritannia som den gangen var preget av økonomisk fremgang og optimisme under slagordet «Cool Britannia».

Blairs politiske kongstanke var at den som behersker politikkens sentrum, mellom de gamle blokkene, er best rustet til å vinne valg og dermed til å forandre samfunnet. «Den tredje vei», ble det kalt.

Den gang var tanken ny og forlokkende, og han etterlyser fortsatt det han noe paradoksalt kaller et «radikalt sentrum».

Blair har slettes ikke endret syn på det «lilla» sentrum som politikkens tyngdepunkt. I dag definerer han sentrum som et sted «where you put policy first and politics last».

Oversatt til norsk: Der man setter sakene og løsningene først – og de politiske motsetningene sist.

Ifølge Blair skyldes Labour-regjeringens manglende popularitet at partiet ikke skjønner hvilke enorme krefter som virker i dagens post-globaliserte verden.

«Vi er ikke forberedt», er påstanden.

Han beskriver verden som en slags «G2/3», med USA og Kina som stadig mektigere supermakter, og med et raskt oppadstigende India like bak. Blair er også svært opptatt av AI-revolusjonen, som han mener vil «change everything».

Den gamle ringreven hevder at dagens politikere mangler evnen til å tenke praktisk og pragmatisk, men tenker i fastlåste mønstre og bruker energi på interne feider i partiene.

Blair er heller ikke redd for å utfordre etablerte dogmer.

Han ønsker et mindre konfronterende forhold til Donald Trump, en langt mer pragmatisk klimapolitikk og en reell løsning på den illegale innvandringen – «whatever it takes».

Forutsigbart nok møtes han med en blanding av forakt og oppgitthet fra sine gamle venner på venstresiden. Han er blitt høyrepopulist, sier de, og en mann som ikke forstår at tiden har løpt fra ham.

Andy Burnham, derimot, som trolig blir Storbritannias neste statsminister dersom han vinner det meget spennende suppleringsvalget i Makerfield om tre uker – er mer imøtekommende.

Burnham gir Blair ros for høyttenkning og for ikke å pakke inn kritikken i vatt.

Men, understreker Burnham: Blair overser totalt det som er den aller største utfordringen for det en gang så stolte øyriket:

Å få bukt med de enorme økonomiske forskjellene og en utbredt følelse av tilbakegang.

For der har Blairs «sentrum» sviktet kapitalt, hevder Burnham. Derfor, påstår han, søker velgerne til mer radikale partier, både til høyre (Reform UK) og venstre (Green Party).

Det er sjelden fruktbart når politiske has beens griper til tastaturet for å belære de som nå styrer hvordan ting egentlig bør gjøres.

Blair har heller neppe sine røslige ører særlig plantet på bakken – der han farter omkring i verden og holder foredrag med honorarer verdt mer enn det mange fattige briter makter å skrape i hop i løpet av et helt liv.

Blair er blitt en litt patetisk figur. Et offer for egen hybris.

Men han vant tre valg på rad, og er den siste britiske statsministeren som ledet landet med et tydelig prosjekt, en tydelig fortelling og en tydelig retning.

Siden har Storbritannia hatt syv statsministre og vært preget av nesten konstant politisk uro, iallfall etter 2016 og den opprivende Brexit-prosessen.

Nye tider krever nye svar, og nostalgi er den akterutseiltes siste halmstrå.

Men selv om Blair litt forgjeves forsøker å massere sitt ruglete ettermæle, er han ikke dum. Blair peker på et problem som også gjelder langt utenfor Storbritannia.

Jeg er fortsatt svak for ideen om at demokratisk politikk er best når den handler om såkalt good governance og kompetente svar på konkrete utfordringer.

Men mange moderate partier virker rådville. De forvalter heller enn å fornye. De reagerer heller enn å forme utviklingen, og havner bakpå.

Som Blair skriver: Dagens ledere driver med problemhåndtering, ikke problemløsning.

Populistene lykkes ofte fordi de fremstår som ubundne og ytterst villige til å utfordre etablerte sannheter og tankemønstre.

Kanskje det finnes et rom for et mer dristig og ukonvensjonelt – og radikalt – sentrum?

Kan Blair ha et poeng?

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article