Aamodt tilbake der det startet - her forteller han om sitt nye liv

3 hours ago 4


Kortversjonen

  • Kjetil André Aamodt reflekterer over sin skikarriere og overgangen til TV-kommentator.
  • Han husker godt VM i 1991, hvor han tok sin første medalje.
  • Aamodt sammenligner dagens alpinsport med tidligere dager og diskuterer norsk idrett.
  • Han føler seg ukomfortabel som hovedkommentator, men gjør sitt beste.
  • Aamodt deler personlige historier om familie og livet etter ski-karrieren.

23. januar 1991:

  • I Oslo kommer tusener på tusener av mennesker til slottsplassen for å hedre kong Olavs minne etter hans nylige død.
  • Amerikanerne har satt i gang sin «Operation Desert Storm» i Gulf-krigen.

I Saalbach Hinterglemm tar en relativt ukjent 19-åring ved navn Kjetil André Aamodt VM-sølv.

Det er starten på foreløpig 34 år med norsk medalje i hvert eneste VM og OL.

Så derfor er det naturlig å spørre den nå 53 år gamle Aamodt hva han husker fra den gang.

Svaret kommer rennende ut, uten nøling:

– Ja, jeg husker 1991. Mitt første VM. Jeg og Lasse har sjekket inn på Hotel 1313. Først var det slalåm, og Lasse ble vel nummer 10 og jeg nummer 12.

– Så i super-G var jeg litt heldig og fikk sølv. Etter konkurransen var jeg på østerriksk TV på kvelden med vinner Stephan Eberharter og han spilte trekkspill. Jeg satt der 19 år gammel og prøvde å snakke tysk.

– Og så?

– Så var det utfortrening. Lasse ramlet på første eller andre trening og slo ut alle tennene og havnet på sykehus. Jeg ramlet på andre eller tredje trening. Og svimte av. Da jeg våknet i helikopteret en halv time senere, lurte jeg på hvor jeg var. Så det var et litt blandet VM for oss to.

 Ole Kristian Strøm / VGKjetil André Aamodt i leiligheten i Saalbach der han bor under VM. Foto: Ole Kristian Strøm / VG

– Er du blitt så gammel at du husker best det som var for lenge siden?

– Hehe, ja man husker jo gjerne de første årene best.
Jeg husker Donald Duck-lekene og Hovedlandsrennet og alt det bedre enn alle de andre mesterskapene. Jeg husker mye, men det er også mye som begynner å bli litt «blurry». Så nå husker jeg de gamle tingene bedre. Det er sånn det blir, er det ikke?

– Og nå er det blitt norsk medalje i samtlige mesterskap, OL og VM, som har blitt arrangert disse 34 årene siden 1991 ...

– Ja, jeg var litt redd for å jinxe det. At det skulle stoppe nå som mesterskapet for første gang siden 1991 er tilbake her i Saalbach Hinterglemm. Teamkonkurransen gikk jo litt dårlig, så da tenkte jeg «shit». Men så slo både Kajsa Vickhoff Lie og Adrian Smiseth Sejersted til med bronsemedaljer i super-G. Det er betryggende. Da holder vi statistikken videre.

– Er ditt hjerte for alpinsporten like stort som det var?

– Det er det nok. Men når du blir 53 år, så er du jo litt mer avslappet og kanskje litt mindre interessert av naturlige årsaker. Jeg er blitt litt sånn gammel og blasert. Men jeg synes det fortsatt er idrett som interesserer meg mest. Det er det nok. Kanskje sånn generelt. Men det er ikke like «punch». Jeg husker ikke lenger alt. Nå må jeg lese meg opp litt før jeg skal kommentere. I gamle dager trengte jeg ikke det. Jeg husket alt.

– Hvordan er det å være hovedkommentator og ikke bare ekspertkommentator?

– Det er nytt. Jeg har blitt kastet inn, fordi Andreas Toft ble syk. Jeg har gjort det et par ganger tidligere på Viaplay, men det er ikke naturlig for meg å være det. Det er et eget fag, og du må skape den gåsehuden når ting avgjøres. Og det er egentlig ikke meg. Men Marius Arnesen og jeg gjør så godt vi kan. Så det blir jo to eksperter på en måte.

 Joakim Skogvold, ViaplayKjetil André Aamodt i Viaplay-studio i Saalbach sammen med Regine Leenborg Anthonessen (t.v.) og Marius Arnesen. Foto: Joakim Skogvold, Viaplay

– Det er nytt for folk?

– Ja, nettopp! TV-kommentering har litt med hva du er vant til å høre, tror jeg. Alle har sin mening. Og jeg likte Knut Th. Gleditsch og Arne Scheie og Herwig Carlsen og den NRK-gjengen der. Og Kjell Kr. Rike selvfølgelig Det er alltid vanskelig å akseptere noe nytt i starten. Så blir man dus med det. Så jeg tenker nok at folk synes det er litt rart å høre på oss nå. Vi gjør så godt vi kan. Publikum må bare leve med det. Jeg skulle gjerne hatt Toft her. Han er kjempeflink.

– Jeg snakket med din far Finn. Han mener du er den beste kommentatoren siden ham selv!

– Finn Roger er morsom. Fatter’n. Det var gøy med ham og Thor Eggen på TV 2. Det var kjempetrykk. Jeg føler meg litt ukomfortabel med å være hovedkommentator, men jeg prøver å gire meg opp så bra som mulig.

 Bjørn S. Delebekk / VGMorikoa-VM i 1993 ble Aamodts store mesterskap. Han tok gull i både slalåm og storslalåm og sølv i kombinasjon Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

– Du og Finn var en tidlig variant av far-sønn i norsk toppidrett. I dag har vi Haaland, Ødegaard, Ruud, McGrath, Rooth ...

– Ja, jeg har tenkt på det der. Det er ganske mange etternavn som går igjen. Både i ishockey, fotball, tennis, alpint. Men i bunn og grunn handler det vel om er at hvis du har litt kunnskap, så er det ikke unaturlig at veldig mange følger foreldrenes fotspor. Det er ganske naturlig at foreldrene gir barna noe man selv behersker og gir dem en mulighet der. Men så er jeg litt redd for er at en slags galskap skal legitimeres. For både fatter’n og andre blir jo fremstilt som ganske ekstreme. Jeg tror det viktige er engasjement. Og hvis du ser at barna ditt liker sport eller musikk eller andre ting, så er det jo lov å følge dem godt opp.

– Det er mye snakk om økonomi også?

– Ja, i noen idretter er det veldig avhengig av både økonomi og foreldre. Alpint er en sånn sport. Tennis er kanskje en sånn sport. Fotball noe mindre. En lavere terskel. Jeg tror det viktigste er tid og kjærlighet og at foreldrene viser at de følger med. Så bestemmer genene mye om hvor god du skal bli.

– Er du selv toppidrettsforelder?

– Nei, altså jeg følger med. Det viktigste er som jeg sier er at jeg har brukt mye tid med dem.
Det føler at det er det viktigste, og det har jeg lært av min mor og far. Å være til stede og følge med. Jeg har tre barn, alle har holddt på med breddeidrett. Den eldste, Erle, var på ganske høyt nivå i rytmisk gymnastikk, som sin mor, men hun har gitt seg nå. Så har jeg en gutt på 15, Axel, som fortsatt spiller fotball på Stabæk og går på NTG. Den yngste heter Emilie og er syv år. Hun er en litt annen type, så jeg er usikker på hva det blir til. Barn er forskjellige, og du må bare behandle ungene med ubetinget kjærlighet.

– Har du et bra forhold til pappa Finn i dag?

– Ja, ja, ja! Jeg har et bra forhold til han. Han var en god motivator. Han kunne trykke på de riktige knappene for å få meg til å jobbe litt hardere. Så måtte du rydde litt plass i hjertet for å gi plass til han.

– Får du gå i fred i et VM i alpint her?

– Tja, ganske, men det er overraskende mange som husker gamle dager her. Så hvis jeg er på after-ski, så er det jo litt. mester her også, som er litt sportsbransjen. Det er fortsatt mange i dette landet som husker jeg og Kjus kjørte mot Eberhardter og Maier.

– Patrick Lang - sønn av Serge Lang, grunnleggeren av den moderne alpinsporten - husker aller best at du og Kjus glemte så mye!

– Hehe, ja, vi var jo litt sånn. Men vi hadde så mange grener å holde styr på.

– For mange?

– Ja, vi skulle jo være gode i alle grenene. Det er ikke så mange av dem i dag. Og jeg vet heller ikke om jeg vil anbefale det. Men Lasse og jeg syntes bare det var gøy å kjøre skirenn og holde på. Vi burde kanskje ha tenkt litt annerledes. For å ta flere seirer kanskje? Jeg vet ikke om det hadde hjulpet.

 Cornelius Poppe / NTBAleksander Aamodt Kildes kjæreste Mikaela Shiffrin kan bli den første som slår Kjetil André Aamodts 20 mesterskapsmedaljer i OL og VM. Hun tok tirsdag sin 18. medalje. Foto: Cornelius Poppe / NTB

– Er det noen som kommer til å slå dine 20 medaljer totalt i OL og VM?

– Det tror jeg er mulig. Mikaela Shiffrin begynner å nærme seg, selv om hun har vært skadet i år og får færre renn her. Hun er allerede forbi meg i VM-medaljer. Neste år er det OL, og da kan Shiffrin fort ta rekorden min. Hun har 17 nå. For herrene vet jeg ikke, men det kommer sikkert til å skje. Alle rekorder er til for å slås.

– Drar du på skiferie?

– Av og til. Etter VM for to år siden dro vi til Val d’Isere, og da tok Stine, kona mi, korsbåndet. Så vi har vært lite på ski etter det. Sønnen min, Axel, er veldig glad i fotball og mener at han ikke kan risikere noe med å stå på ski. Men han har kjørt litt ski og var med på Bama-festivalen og sånn. Erle var kanskje minst ivrig da hun var yngre, men den mest ivrige nå.

– Hvor mye trener du?

– Jeg prøver å trene litt hver dag. Ikke trening, mer trim. Hvis jeg ikke spiller ishockey eller tennis, som er hobbyer jeg drive rmed, så prøver jeg å jogge tre kilometer, ti push-ups og 20 situps. Og så ta en dusj. Det prøver jeg å få inn hver dag. Begrense forfallet.

– Du veier mindre nå enn da du var aktiv?

– Ja, jeg veier mindre. Jeg la på meg omtrent én kilo i året da jeg var aktiv. Jeg begynte på 80 og veide 95 kilo da jeg la opp. Jeg har ikke veid meg på lenge, men veier vel 86–87 kilo nå. Musklene ligger rundt navlen nå, i stedet for rundt lårene.

– Hva tenker du om fremtiden for alpinsporten, og sport generelt, i en tid med stor konkurranse om oppmerksomheten?

– Det er nok litt færre på barneskirenn enn da jeg holdt på, så det er en utfordring. Men det koster mye penger. Padder og i-phoner tar mye av oppmerksomheten til barna. Det er litt mer krevende å få barn ut i kulden. Jeg syntes jo selv det var litt slitsomt. Mikaela Shiffrin sier at det deilige var å komme hjem og få kakao. Det motiverte henne. Og så er det jo veldig gøy å kunne stå på ski.
Spesielt når du kommer fra Norge, hvor det er vinter veldig store deler av året.

– Og noen blir veldig gode?

– Ja, så er det noen som blitt bitt av basillen og tar det helt til VM. Men det tror jeg er styrt veldig av gener. Mye mer enn av miljøet enn man skulle tro. Det er veldig mange som gjør veldig mye riktig, men så tar det ikke av likevel. Og så er det noen som er litt mer avslappet og så viser det seg at de har genene til å ta det siste steget.

– På Viaplay har «gull-containeren» din blitt legendarisk. Se her:

– Ja, altså, den har levd sitt eget liv. Det er et sånt eget økosystem. Jeg hadde en, men så ble det flom, og så ble den fylt med vann. Så måtte jeg bestille en til for å kunne tørke ting. Jeg måtte kaste hele OL-kofferten 1994.

– ????

– Ja, det var så bløtt at jeg tok det med på gjenvinningsstasjonen. Folka som jobber der, plukket den opp ijgen. Så neste gang jeg kom, så sa de at «vi har vasket klærne dine». Jeg sa at de bare kunne beholde det. Det var hele OL-kofferten fra Lillehammer.

– Og?

–⁠ Fortsatt er det mye rart. Vi har bare pakket det bort. Kona mi sier at vi ikke kan ha sånne stygge premier stående framme. Det blir for dumt. Så alt ligger i esker.

– Medaljene?

– Medaljene er på OL-museet på Lillehammer. De ble stjålet da de lå hjemme i safen hos fatteren, men vi fant dem igjen.

– Hvordan?

– Jeg ble oppringt. Det var en kvinne som var død. Det var en tragedie. Men i hvert fall hadde de funnet ut at medaljene som de fant hos henne, var mine. Det er vel 20 år siden. Det er topp at de kan være på Lillehammer.

Her er mer fra containeren:

– Fortell om kona, Stine!

– Stine er en maskin. Hun gikk fra rytmisk gymnastikk til å bli ballettdanser i en alder av 20 år. Og jobbet med det i 20 år. Hun jobber nå på Olympiatoppen med at ungdom skal få i seg nok næring. Og hun har egen turngruppe på Bygdøy. Hun er et rivjern!

– Gjør du noe mer enn å jobbe TV?

– Jeg har noen foredrag. Og så har vi startet opp med ski, Stereo Skis. Et norsk skimerke. Vi - Jens-Martin Johnsrud og jeg - prøver å få det til. Vi tenkte at siden Stein Eriksen vant i 1954 har vi ikke hatt norske skimerker i toppen. Men dette tar tid, og vi må prøve å skape et sunt firma. Det er veldig tidlig i prosessen, men kanskje vi kan få en utøver på våre ski til VM i Narvik i 2029?

– Hva er det du setter mest pris på fra skikarrieren - medaljene, vennene, pengene, minnene ...?

– Jeg tror det var bare at jeg fikk drive med idrett og sport. Jeg likte å konkurrere. Hobbyen min ble jobben min. Men det du sitter igjen med etterpå er jo selve opplevelsene. Sammen med alle menneskene du jobbet sammen med.

– Hvordan er det å være på «den andre siden» som TV-mann?

– Jeg har vært der siden 2009. Nå er jeg i «journalist-boblen», før var jeg i den andre boblen.
Men vi gjør våre ting. De gjør sine ting. Det har vært veldig hyggelig å jobbe med TV. Fordelen er at du kan faktisk ta deg et glass vin. Og prestasjonspresset er litt mindre.

– Hvordan?

– Det er ikke så farlig med å bomme på et navn. Det er ganske mye press å stå på toppen selv. Du vil gjerne prestere. Du vil helst ikke dø i fjellet. Men det er fortsatt en krevende jobb. Så har jeg tatt med meg sønnen min.

Aamodt peker på sin jevngamle kommentatorkollega Marius Arnesen og gliser.

– Vi var på et arrangement her om dagen der jeg ble spurt om jeg hadde med meg sønnen min. Så nå må jeg ta skjegget!

– Angret du på du la opp i 2006?

– Jeg savnet ingenting det første året, men etter to år angret jeg plutselig. Heldigvis gjorde jeg aldri comeback! Jeg hadde holdt på med det siden jeg var 16 år og var ferdig med det.

Read Entire Article