Å oversette dette kan være et mareritt

Gode lesar!

Ukas Bokbrev blir preget av at jeg havnet på kjøret denne uka – Fossekjøret.

Jeg var invitert til å holde et miniforedrag på Fossefestivalen og når jeg først gikk over terskelen på Det norske teateret, så ble jeg bitt av basillen.

Jeg gikk på lesesirkel med Erlend Loe og Olaug Nilsen, var på tre teaterstykker og på flere samtaler om Fosse og hans tekster. Jeg fikk både bekreftet mytene om Fosse, og sett nye sider av forfatterskapet.

Jeg har hørt så mye Fosse-språk at jeg nesten har begynt å snakke fossesk nynorsk med gjentagelser og lange pauser.

Og dette at Fosse nesten har et eget språk, med sine helt spesielle utfordringer, var tema for en panelsamtale med Fosse-oversettere fra rundt om i verden. Det var en fest for en språknerd som meg.

Jeg brenner av lyst til å dele noen historier, la oss sette i gang!

Et helvete å oversette

Da Samlaget åpnet festivalen med å lansere Fosses nye roman «Vaim», hadde forlaget gitt opp å telle hvor mange land Jon Fosses bøker kommer ut i. Etter nobelprisen opererer de bare med tallet «sinnssykt mange».

Land som allerede hadde oversatt Fosse ville ha flere bøker, og land som aldri hadde brydd seg om en ordknapp nynorsking, meldte nå sin interesse.

Og alle disse utgivelsene trenger dyktige oversettere. De fire som var samlet i panelet, har oversatt Fosse til ungarsk, italiensk, arabisk og hindi.

Det første som skjer er at jeg blir øm om hjerte for ungarsk.

– Ungarsk er et foreldreløst barn i Europa, forklarer oversetter Eva Dobos.

Mens norsk tilhører den nordiske språkfamilien, og den germanske språkslekta, har ikke ungarsk noen familie.

De tilhører språkgruppa finsk-ugrisk, men hvis du tror at ungarsk ligner på finsk, så gjør det ikke det. Og selv om all oversettelse fra norsk til ungarsk vil være utfordrende, så byr Fosse på helt egne problemer.

For eksempel er tekstene hans fulle av ho og han. Og de to små ordene fins ikke på ungarsk. Der bruker man et kjønnsnøytralt personlig pronomen som kan minne om hen, nemlig ő.

Så hva gjør Eva Dobos når hun møter på en perlerad av seier ho, seier han i en lang suggererende rytmisk repetisjon? Eller hva med det kjente stykket «Nokon kjem til å kome»?

Kan Dobos da bytte ut ho og han med kvinne og mann?

Å nei du, så lett er det ikke. For på ungarsk må man spesifisere om det er en gift kvinne eller ugift kvinne.

Løsningen har vært å bruke navnene, de gangene hun vet hva de heter, forklarer oversetteren. Da bevarer hun den fine, fosseske rytmen:

seier Alida, seier Asle.

For italienere og andre romanske språk går dette fint, men når Fosse i sitt nye teaterstykket angir: 1. skodespelar og 2. skodespelar, så er de nødt til å velge kjønn: Enten er det en mannlig skuespiller, attore eller så er det en kvinnelig skuespiller, attrice.

Da gjelder det å saumfare teksten etter tegn på hvilket kjønn forfatteren har tenkt seg. Og finner man ikke noe i teksten, kan de alltids spørre nobelprisvinneren selv:

– Fosse har alltid vært veldig grei og hjelpsom med oss oversettere, istemmer de fire.

Margherita Podesta Heir fra Italia har allerede fra start et lurt smil om munnen. Hun dro på utveksling til Lyngseidet som 16-åring og falt pladask for Norge.

I Nord-Troms fikk hun anledning til å oppleve noe ganske fremmed for en italiener: Voksne folk som sitter taust sammen, til en av dem sukker et Jahhh.

Slike «samtaler» opptrer ofte blant Fosses vestnorske personer, og det kan virke veldig sært:

– I en mer sosial og ekspansiv kultur som den italienske, virker den typen stillhet pinlig og trykkende, sier Margherita.

Oversetteren til arabisk, Sherin Wahab, jobber med å få nynorsk, et minoritetsspråk i et land med 5 millioner nordmenn, til å klinge bra på et språk som snakkes av 380 millioner. Forskjellene står i kø.

Ikke nok med at arabisk skrives fra høyre til venstre og har et helt annerledes alfabet. Sherin Wahab har en språk stilistisk avgrunn å bygge bro over:

– Arabisk er et språk hvor man elsker utsmykning. Den ordknappe stilen til Fosse har rett og slett ikke sin make i arabisk litteratur. Da er det fristende for noen oversettere å fylle ut litt.

At Fosses tekster oppleves som enkle eller banale med fremmede øyne, er det enighet om.

Italienske Margherita sier hun fikk hun en A-HA opplevelse da hun leste «Mysteriet i trua», en samtalebok mellom Jon Fosse og Eskil Skjeldal.

– Jeg ble imponert over hvor belest og reflektert Fosse er, for det syns ikke i så godt i tekstene hans.

Det legger bare enda mer press på oversetterne, for her kan det ligge noe filosofisk viktig bak enkle ting som punktum og komma.

Og så er det noen ord som er veldig lokale, da. Margherita har allerede oversatt «Vaim» til italiensk, og hun smiler lurt når hun tar opp en lapp med noen av ordene hun møtte på i løpet av de første fem-seks sidene.

Kaffistova, heisatur, Strilelandet, og ikke minst: Strilepolet

Her ler jeg høyt, for Strilepolet er en åpenbar språklig nøtt.

Se bare på hva Vinomonpolet blir på italiensk:

og så tenk at du skulle legge til stril, altså en person som bor mindre enn en dags rotur fra Bergen.

– Hadde det enda vært Knausgård, dette, sier Margherita, som også har oversatt «Min kamp» til italiensk.

I Knausgårds ordrike setninger, kan man lure inn litt kulturell forklaring helt sømløst:

– Når Knausgård skriver det er 17. mai i morgen, så kan jeg snike inn nasjonaldagen, uten at noen merker det. Hos Fosse vil noe sånt ødelegge rytmen helt.

– På hindi er de ufullstendige setningene et mareritt, skyter Astrid Ghosh inn.

Hun er norsk og har vokst opp i India, og har oversatt flere teaterstykker av Fosse. Ofte møter vi personer som ikke klarer å fullføre en setning engang. De avbryter seg selv, og de avbryter hverandre.

Hans nye drama, «Skodespelet», er intet unntak, sier Gosh:

– Setninger som Eg skal ..., Vi skal..,. går ikke på hindi, for verbet må komme til slutt.

Det enkleste er visst ei det beste når det gjelder oversettelse.

Herreminskaper, så glad jeg er at jeg ikke ble oversetter! Selv om jeg er glad i språk, hadde jeg revet av meg alt håret i fortvilelse.

Og la oss ikke glemme Jon Fosses uortodokse tegnsetting. Noen ganger er det ingen punktum i hele boka, andre ganger bare små bokstaver.

Hindi skiller ikke store og små bokstaver, så det er ikke bare-bare å overføre den fosseske stilen.

Men Astri Gosh lar seg ikke knekke så lett:

– Vi finner alltid en løsning til slutt.

Ta meg på hindi

Det er ikke bare de språklige forskjellene som byr på problemer når bøkene skal reise halve jorden rundt til et nytt publikum.

Jeg har tidligere skrevet om hvor mye sex man finne i Fosses tidlige romaner. Der er det – orsak språket – mye pikk og fitte og puling.

Det er ikke like ille teaterstykkene, men i «Draum om hausten» møtte Astri Gosh for eksempel på en kvinnelig rolle som utbryter ta meg, ta meg!

– Selvfølgelig fins det måter å si dette på i alle språk, men det virker veldig direkte hos Fosse. Jeg måtte ta en litt flau ringerunde for å finne en bra måte å løse det på hindi.

Sherin Wahab kjenner seg igjen i en mer bluferdig kultur.

– Jeg ringte det arabiske forlaget for å sjekke: Skal jeg beholde sexscenene?

Ja, hun skulle oversette det akkurat som det var.

– Selv om den arabiske verden er mer streng på det seksuelle, så er det i ferd med å skje noe.

I Italia derimot, er det ikke sexen, men den norske kaffedrikkingen som virker overdreven, forklarer Margherita Podesta Heir.

Mens italienerne styrter en espresso på vei fra et sted til et annet, kan nordmenn sitte i timevis og slurpe i seg kaffe, uten å si så mye. Veldig rart.

Og hva med de fosseske matrettene?

Da Eva Dobos oversatte «Andvake» til ungarsk, måtte hun gå på restaurant og bestille et komlemåltid. Både for å skjønne hva det besto av, men også hvordan det kunne være et så tilfredsstillende måltid som det var presentert som der.

Jeg spør oversetterne om de er frista til å fargelegge figurene til Fosse bitte litt, så de ikke skal fremstå som asosiale psykopater for deres lesere.

Nei, alle fire er skjønt enige om at man ikke tukler med Fosse:

– Folk har gått av å eksponeres for andre kulturer, andre måter å snakke på og være på. Jon Fosses språk er unikt, og det er vår jobb å oversette det så trofast som overhodet mulig.

En titt fremover

Det blir alt i ukas Bokbrev, men før jeg tok helg rakk jeg å intervjue Édouard Louis, som var hovedgjest på årets Fossefestival OG bokaktuell på norsk.

Jeg var del av en fullsatt sal som så premieren på oppsetningen av «Kven drap far min», hvor Louis spilte seg selv. Det handlet om å forsone seg med en far han hatet som barn, og bød på noen emosjonelt tøffe scener.

Jeg syntes forsoning var et godt tema å grave litt i, og det hadde han masse smart å si om, så det kommer jeg tilbake til i neste brev.

Fram til da ønsker jeg noen fine høstdager, og håper du har funnet leseflyten. Nå renner det inn med gode bøker, og jeg håper du lar deg inspirere av kollegene mine sine anmeldelser!

Siss

NRK anmelder bøker