800 historier om mobbing: Mange forteller at sårene aldri gror

Mye er vondt å lese. Det handler om utspekulerte hersketeknikker og utestengelse. Om trusler og fysisk vold.

Folk over hele landet og i alle aldre har delt sin historie. Aller flest i alderen 20 til 39 år (44 prosent), men også barn helt ned i 12-års alderen som står i mobbing akkurat nå.

67 prosent av de som har skrevet inn er kvinner.

Blant alle de sterke historiene kan vi lese om voksne som ikke reagerer, og om et system som ikke straffer mobberen, men den som blir mobbet.

Mange forteller at de holdt alt det vonde inni seg, i redsel for å bli kalt en snitcher. Andre har selv begynt å mobbe, fordi de frykter å havne nederst i hierarkiet.

Mens de eldste innskriverne forteller om fysisk mobbing, beskriver de yngre (under 30) også mye digital mobbing, noe som kan forsterke belastningen.

Etter å ha lest alle innleggene ser vi at det er ett trekk som går igjen i påfallende mange av historiene: Personer som har blitt utsatt for mobbing i barne- og ungdomsårene sliter med senskader senere i livet.

75 prosent av de som har skrevet inn, forteller at de sliter med ulike ettervirkninger. Angst, depresjon, lav selvfølelse, sosial isolasjon og PTSD-lignende symptomer er blant det som beskives.

Mange forteller at sårene aldri gror. At de sliter med sosiale relasjoner og det å stole på andre ser ut til å være svært vanlig. Noen klarer ikke å stå i jobb. Opplevelsen av å bli hetset og hatet, og kanskje deretter ikke møtt med den hjelpen de trenger, blir værende i kroppen langt inn i voksenlivet.

– Våre mentale kjøreregler blir til når vi er unge, så hvis du som ung er på et dårlig sted der du føler at du ikke kan stole på noen, vil det påvirke hvordan du forholder deg til omverdenen senere i livet.

Det forklarer psykolog Christian Sverdrup.

– For mange som blir mobbet, vil det være vanskelig å gjøre seg sårbar overfor andre igjen. Istedenfor å gå inn i nye vennerelasjoner eller åpne seg opp for en partner, blir det lettere å trekke seg unna, som igjen vil føre til isolasjon og ensomhet, sier psykologen.

For å overleve hverdagen som mobbeoffer, prøver mange å skyve vekk følelsene. Men det å gjøre seg selv «nummen», kan ha store kostnader, forklarer Sverdrup.

– Noe av meningen med livet er å koble oss på andre. Vi trenger følelsene våre til å kjenne samhold og at vi har en form for felles prosjekt. Hvis du stenger ned, vil andre mennesker ha vanskelig for å «koble seg på» deg, sier Sverdrup.

Han vet godt hva han snakker om.

Ikke bare fordi han er psykolog, men også fordi han har vært der selv.

Christian Sverdrup ble mobbet gjennom hele barneskolen.

I barndommen dannes de første relasjonelle erfaringene, og da lærer vi oss hva vi kan forvente i møte med andre.

– Blir du mobbet, vil det påvirke måten du tolker nye sosiale situasjoner på, sier psykolog Rebecka Mikkelsen.

←Rebecka Mikkelsen

Psykolog

Hun forklarer at mobbeofre vil utvikle ulike overlevelsesstrategier, som gjerne fortsetter å virke lenge etter at mobbingen opphører.

– Å unngå oppmerksomhet er en slik overlevelsesstrategi. Å mobbe andre eller utagere voldelig kan være andre strategier, sier Mikkelsen.

De en gang nyttige mestringsstrategiene kan i voksen alder være ødeleggende for det sosiale samspillet.

– Å unngå å spise med andre i lunsjpausen var kanskje avgjørende for å unngå en mobbeepisode på skolen, men vil i voksen alder kunne medføre en unødvendig isolasjon fra kolleger. På den måten får ikke personen dannet nye erfaringer, der vedkommende lærer at de gamle overlevelsesstrategiene ikke lenger er nødvendige for å være trygg, sier Mikkelsen.

Hun forteller at mobbing er en risikofaktor for konsentrasjonsvansker, betydelige psykiske plager, rusmisbruk og ensomhet. Noen utvikler også PTSD (posttraumatisk stresslidelse).

Psykolog Christian Sverdrup jobber som terapeut i Rakkestad. Mange av pasientene hans er barn og unge som er utsatt for mobbing.

– Jeg sier til dem at hvis du skal klare å komme deg ut av det, så må du trosse stillheten. Du må si fra til noen. Det er urettferdig, men det ligger på deg som offer å si ifra.

Han understreker at det deretter er de voksne som må rydde opp.

– Vi kan ikke kreve at barn skal kunne ta et fugleperspektiv på situasjonen, det er voksne som må få oversikt og iverksette endringer. Ansvaret ligger hos foreldrene til barnet og ikke minst foreldrene til de som mobber.

Sverdrup legger til at vi på mange måter har outsourcet store deler av oppdragelsen til barnehagen og skolen.

– Derfor må også lærerne myndiggjøres i å kunne både beskytte offeret, og samtidig korrigere de som mobber, mener han.

Christian Sverdrup beklager at vi i vårt samfunn ennå ikke har funnet en løsning for å rydde opp i mobbeproblemet.

Han mener at mobbing får altfor lite konsekvenser for de som mobber.

– Ja, mobberne må kanskje si unnskyld, men så drar de hjem og går videre med livet sitt, mens mobbeofferet bærer det med seg resten av dagen, dagen etter, og kanskje resten av livet.

– Hva er ditt råd til dem som er preget av traumene også i voksen alder?

– Hvis du har utviklet et mønster av å trekke deg tilbake eller numme ut tanker og følelser, så blir det første oppdraget ditt å oppsøke hjelp. Er du heldig å ha personer i livet ditt som er glade i deg, så bruk dem. Forskningen knyttet til det er helt klar. Gode, nære og kjærlige relasjoner hjelper mot all sykdom, både kroppslig og psykisk.

Han trekker også frem profesjonell psykologhjelp, men understreker at gruppetilbud kan være vel så hjelpsomt som en-til-en-behandling hos en terapeut.

– Det aller viktigste er uansett å øve på å gjenopprette tillit til omverden.

Det har han selv brukt mye tid og krefter på.

– Det har bokstavelig talt kostet mange tårer, blod og svette å komme dit jeg er i dag, sier han.

– Men nå sitter jeg her - i midten av tredveårene, er forlovet, har hund og er psykolog. Livet har ordnet seg. Så det er mulig.

Tips meg

Journalist

Journalist i VG, og jobber spesielt med nyhetsfeature og historiefortelling. Dekker de fleste temaer, men har skrevet mye om skole, oppvekst, psykisk helse, samfunn, portrettintervjuer og sterke skjebnehistorier. Har du noe interessant å fortelle om? Ta gjerne kontakt på therese@vg.no.