8. mars og hijab: - Jeg bestemmer dette selv

– De sier at jeg ikke kan snakke om likestilling fordi jeg har hijab. Men at menn skal bestemme at jeg skal ta av hijaben, er like ille som at de skal bestemme at jeg tar den på meg. Kvinner må bestemme selv hva de skal ha på seg, sier hun.

Rabia Musavi er oppvokst i Oslo med foreldre fra Pakistan og Afghanistan, og er daglig leder i organisasjonen LIN (Likestilling, Inkludering og Nettverk).

Det er Rabia og hennes kolleger som står bak årets hovedparole i årets 8. mars-tog i Oslo: «Si hennes navn - Tamima. Ingen flere liv tapt til muslimhat og rasisme».

Budskapet viser til Tamima Nibras Juhar (34) som ble drept da hun var på jobb på en institusjon i Oslo i august i fjor.

Tamima Nibra Juhar (34) Foto: Privat / Elden Advokatfirma

– Det er under syv måneder siden Tamima ble drept, men det føles litt som om samfunnet allerede har glemt henne. Vi mener det er viktig å minnes Tamima og det hun sto for. Hun var ikke et tilfeldig offer. Hun ble drept fordi hun var kvinne, muslim og mørk i huden, sier Rabia.

Hun mener at drapet viser en svikt i forebygging av ekstremistisk vold og hatefulle ytringer og i arbeidet med å skape trygghet på arbeidsplassen, for minoritetskvinner og kvinner for øvrig.

Tamima skal selv ha sagt at hun var redd for å gå på jobb.

– Etter drapet arrangerte LIN en minnemarkering i forkant av rosetoget, der flere andre innvandrerkvinner i omsorgsyrker sa at de følte på frykt i jobben sin, sier Rabia.

– Jeg, med flere, savner konkrete handlinger og konsekvenser i ettertid, det holder ikke at denne éne arbeidsplassen, bydelen eller kommunen ettergås. Vi har mange gode planer og tiltak på papiret, men vi trenger nasjonal handling.

Hun mener det er viktigere enn noen gang å kjempe mot polariseringen i samfunnet.

– Når man lar det koke i kommentarfeltene, så vil det bare vokse. Å være mot rasisme er ikke nok. Du må være antirasist - en som sier fra og ikke lar de få stå der alene.

Selv har hun flere ganger vært nødt til å gå til politianmeldelser for hatmeldinger Og det er særlig hijaben som provoserer.

Hun har blitt kontaktet av mange unge kvinner som sier at de ikke tør å heve stemmen fordi de ser hva hun og andre utsettes for når de står opp for sine meninger.

– Det er jo egentlig et fåtall som står for de hatefulleytringene, men i det siste synes jeg det har kommet mer i bølger, som om det er organiserte angrep. Når grupper av mennesker trues til stilhet, mister vi ikke bare en viktig del av oss selv, men det svekker vår motstandskraft og kamp mot demokratiske trusler, sier Rabia.

Også ute på gaten har hun fått rasistiske kommentarer etter seg. Men det er ikke det verste.

– Det verste er de rundt som ikke reagerer.

Rabia forbereder den internasjonale kvinnedagen sammen med kollega Mari Helene Flaathen. Foto: Therese Ridar

I barndommen hennes opplevde hun aldri rasisme. I det multikulturelle miljøet på Haugerud hadde noen samosa og andre brødskive med ost og skinke i matpakken.

Det var først da familien flyttet til Søndre Nordstrand og drapet på Benjamin Hermansen skjedde, at hun lærte at rasisme fantes.

Da moren Bibi, som jobbet med mangfold og integrering i Oslo kommune, så at det var mange innvandrere som som trengte hjelp til å navigere i det norske systemet og som falt mellom to stoler i det offentlige hjelpeapparatet. Det var grunnen til at hun startet LIN, som i tillegg til praktisk bistand tilbyr blant annet norskkurs og arbeidstrening.

Rabia begynte å jobbe der som prosjektkoordinator etter studiene, og tok over som leder i 2018.

– LIN har alltid vært engasjert i kvinnedagen, men det var først i fjor at vi gikk i toget. Vi fikk veldig god tilbakemelding fra kvinnene som gikk i toget for første gang, det føltes godt å ta del i det store kvinnefellesskapet.

Rabia Musavi i 8. mars-toget i 2025. Foto: Maria Maske

Å få flere innvandrerkvinner ut i arbeid, er også en av hjertesakene deres.

– Innvandrere mangler ikke motivasjon, som mange politikere ser ut til å tro, men de møter store barrierer for å komme seg inn i arbeidslivet. Vi vet også at mange faller ut på grunn av utnyttelse, trakassering og brutt på sentrale arbeidsrettigheter, sier Rabia.

Hun maner til samhold nå som verden er så utrygg. Og minner om at vi har klart det før.

– Jeg vil tilbake til den stemningen som var rundt 22.juli-rosetoget. Da sto vi sammen.

– Men så ble det stille?

– Ja, så fikk hatet vokse. Det sprer seg av å se ledere som ytrer ekstreme holdninger. Bekymringen min er at vi lar hatet bli normalen.