130.000 boliger: Luftslott i et iskaldt marked

Kronikkforfatteren mener regjeringens mål om å sette i gang bygging av 130.000 nye boliger innen 2030 kan skrotes først som sist. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Regjeringen holder fast ved målet om 130.000 nye boliger, men i januar 2026 mangler vi både arbeidskraft og lønnsomhet til å bygge dem. Målet bør skrotes.

Dette er en kronikk

Nylig bekreftet regjeringen nok en gang sin ambisjon om 130.000 nye boliger frem mot 2030. Det høres ut som et krafttak. I realiteten er det et ekko fra et politisk system som tror at kommunikasjon kan erstatte kapasitet.

Ved inngangen til 2026 er fasiten brutal: Rentetoppen er passert, og de varslede rentekuttene har kommet, men den forventede ketchupeffekten i nyboligmarkedet har uteblitt. Kranene står fortsatt stille.

Det hjelper lite at lånet er blitt billigere når byggekostnadene er for høye og risikoen er for stor.

Tallene fra revisjons- og rådgivningsfirmaet BDOs ferske analyser viser en næring som ikke bare er i en bølgedal, men som har mistet selve fundamentet:

• Arbeidskraftflukt: Vi ser nå den fulle effekten av at kompetent arbeidskraft har forlatt landet. Utenlandske fagarbeidere har funnet tryggere markeder, og rekrutteringen til tekniske fag er på et historisk lavmål.
• Marginkollaps: Driftsmarginene i verdikjeden er nede på 3,3 prosent. Det finnes ikke lenger rom for uforutsette kostnader eller politiske ekstrabyrder.
• Produktivitetsfall: Mens resten av samfunnet digitaliserer for vekst, har byggsektoren hatt et produktivitetsfall på 13 prosent over to tiår.

Når regjeringen i sin ferske plan snakker om «forenkling av regelverk» som hovedgrep, adresserer de gårsdagens problemer. I 2026 er problemet strukturell kapasitetsmangel. Vi har ikke lenger apparatet som kreves for å levere 32 500 boliger i året.

I en tid der bransjen trenger målrettede tiltak, har regjeringen i statsbudsjettet for 2026 valgt å opprettholde et skattetrykk som kveler investeringsviljen.

Ifølge ferske beregninger fører de politiske grepene til at prosjekter tilsvarende flere tusen boliger nå legges i skuffen – samtidig som regjeringen snakker om «krafttak».

Den største flaskehalsen i 2026 er imidlertid ikke lenger bare finansiering, men den enorme avstanden mellom politisk retorikk og kommunal virkelighet.

Mens statsråden teller boliger på papiret, drukner prosjektene i lokale saksbehandlingskøer og uforutsigbare rekkefølgekrav.

Et politisk styringsmål er bare troverdig dersom det følges av virkemidler og kapasitet. Her mangler begge.

Det finnes ingen nasjonal plan for å hente tilbake arbeidskraften vi har mistet. Det finnes ingen finansieringsmodeller som møter den nye hverdagen med høye byggekostnader. Da er tallet 130.000 ikke et styringsmål, men en politisk bløff.

Konsekvensen av dette luftslottet ser vi i bruktmarkedet nå i januar: Prisene presses opp fordi tilbudssiden er tørket ut.

Regjeringens urealistiske målmaskering hindrer oss i å ta debatten om de virkelige løsningene:

En radikal omlegging av plan- og bygningsloven, reelle incentiver for industriell bygging og en Husbank som fungerer som en markedsutjevner, ikke en begrenset låneordning.

Det mest ansvarlige regjeringen kan gjøre i 2026, er å innse at kartet ikke stemmer med terrenget. Å tviholde på 130.000-målet er ansvarsfraskrivelse.

Start på nytt. Gi oss en plan basert på den kapasiteten vi faktisk har igjen, og en politikk som gjør det mulig å bygge uten å gå konkurs.