Ytre høyres gudfar  

En mann som snakker fra levra, sier ting som de er og som ikke er så redd for det politisk korrekte og forsvarer vanlige folk mot eliten? Eller en rasist, homofob, antisemitt, holocaust-fornekter og kanskje var han torturist under Algerie-krigen?

Ingen politikere har splittet franske velgere som Jean Marie Le Pen.

Nå er han død, 96 år gammel.

Han levde et liv i politisk kamp, alltid på utsiden av det politiske systemet, men ofte i sentrum av de politiske diskusjonene.

Grunnla partiet Nasjonal samling

Lenge før Marine Le Pen, Giorgia Meloni eller Viktor Orban ble sentrale skikkelser på ytre høyre i europeiske politikk, fantes Jean Marie Le Pen og partiet Front National (Nasjonal Front).

Han hadde ordet i sin makt, trivdes i kontroverser, satte seg selv i opposisjon til «elitene» og ville blant annet mye annet ha stans i innvandring som han mente truet Frankrikes identitet.

Hadde stoppe der, hadde det vært lett å sammenligne han med dagens politikere på ytre høyre som vinner politisk terreng og makt i flere europeiske land, nå sist i Østerrike.

Men Le Pen var noe mer.

Skapte reaksjoner

Han var et produkt av fransk politisk historie, der avkoloniseringen, altså Frankrikes tap av sine tidligere kolonier, preget mye av politikken de første tiårene etter den andre verdenskrigen.

Han var selv fallskjermjeger i Indokina (uten å delta i kamper) og i Algerie-krigen hvor den franske hæren slåss mot uavhengighetsbevegelsen FNL, hvor han også ble beskyldt for å ha begått tortur. Han mente til det siste at det var en feil å oppgi den franske kontrollen over Algerie.

Det satte ham i direkte konflikt med president Charles de Gaulle, og hans etterfølgere på den tradisjonelle franske høyresiden.

Enda mer kontroversielt har hans gjentatte avdramatisering av jødeutryddelsen under Den andre verdenskrigen vært. Han kalte det gjentatt ganger en «detalj i historien».

Det har bidratt til at han hele tiden ble holdt på armlengdes avstanden av resten av det politiske Frankrike.

Tapte andre runde av det politiske valget

Kontroversiell var han også i resten av Europa.

Da han på TV 2 ønsket Fremskrittspartiet lykke til i det norske stortingsvalget i 1997 her i Norge, ble daværende partileder Carl I. Hagen rasende og kona Eli begynte å gråte.

Le Pen er dømt flere ganger for hatefulle uttalelser og holocaust-fornektelse.

Det var derfor ett av de største sjokkene i nyere europeisk historie da han gikk til andre runde av det franske politiske presidentvalget i 2002. Jeg var selv i Paris i ukene som fulgte, og har hverken før eller siden sett en sånn mobilisering i gatene og i politikken.

Han tapte den påfølgende valgrunden grundig, men hans politiske gjennomslag var et tegn på misnøyen som ulmet under overflaten i flere vestlige land.

Det går an å se en linje derfra til både Storbritannia og Brexit og USA og Donald Trumps valgseier i 2016, uten at sammenligningen bør dras for langt.

Han ble satt på den politiske sidelinjen lenge før populismen grep om seg i den engelsktalende demokratiene.

Datter tok over partiet

Hans datter Marine Le Pen tok over partiet og har forsøkt å distansere seg fra farens kontroversielle sider. Faren ble ekskludert, partiet fikk nytt navn og den politiske profilen mer nedtonet.

Det har vært vellykket.

Paritet har fått et solid fotfeste i Nasjonalforsamlingen og det er ikke umulig at hun blir Frankrikes neste president.

Sånn sett lever hans politiske arv videre i beste velgående, selv om han selv nå har gått inn i historien.