Yrke: Bankraner

Martin Pedersen hadde på seg fullt skiutstyr, og stoppet opp idet han gikk forbi banken i Hvittingfoss.

«Hva er det som har skjedd her 'a?» spurte han.

Politifolkene svarte at det hadde vært et bankran.

Det de ikke visste var at det var den anorakkledde skigåeren som hadde gjennomført ranet. I ryggsekken hadde 25-åringen utbyttet.

I løpet av seks år kom han seg unna politiet utkledd som blant annet prest, lege og en kvinne.

Martin Pedersen var bankraner. Et yrke som nærmest ikke eksisterer lenger, siden det er lite penger i omløp i samfunnet. Han begikk 19 ran, men det hele startet med et Munch-tyveri.

Forlot festen

Da Martin Pedersen var 22 år gammel, gikk han på lærerhøgskolen. Og han kjedet seg. Påskeaften 1974 skulle han på en fest i et flott nabolag i Tønsberg. Han hadde sett seg ut et hus, hvor han visste det var verdifull kunst.

Det var enken til en av byens rikeste skipsredere som bodde der, og han sjekket på forhånd at hun ikke var hjemme.

Han tok seg inn et kjøkkenvindu og gikk ut hoveddøra med fem kunstverk, deriblant Edvard Munchs «Madonna».

– Det sto i avisa at det var genialt utført og måtte være et bestillingstyveri. Det ga meg en god følelse. Jeg hadde gjort noe som var skikkelig, ikke bare pugging av plantenavn på lærerskolen, sier Pedersen.

Bildene var for kjente til at han kunne selge dem, så han tok av rammene og festet dem på baksida av et maleri han hadde hjemme. Der hang de i årevis.

Martin Pedersen gjorde seg ferdig med lærerskolen, men han hadde en plan – som seinere førte til at han ble en rikskjendis.

Sjarmerende skuespiller

Han var aktiv i den lokale amatørteatergruppa i Tønsberg, hvor tidligere TV-profil Helge Hammelow-Berg var instruktør.

– Vi var på jakt etter en ond greve til «Reisen til julestjernen», og da dukket Martin Pedersen opp. Han var høflig, galant kledd og sjarmerende. Han kom på øvelser med blazer, hvite bukser og skjerf i halsen. Han var veldig interessert i sminkeavdelingen, og prøvde kostymer og parykker, sier Hammelow-Berg.

I ettertid var ikke det særlig overraskende.

Martin Pedersen forteller at han skaffet seg en militæruniform og dro til Trandum leir i Akershus.

– Nervene var utenpå meg selv. Jeg svettet og skalv.

Han gikk målrettet mot inngangen, og gjorde honnør da han gikk inn. I den store militærfrakken hadde han laget et hull i venstre lomme. Inne på kaserna sto AG3-ene utenfor hvert rekruttrom, og han tok med seg et av geværene. Da han gikk ut porten igjen, holdt han det under frakken, med hånda ned i venstrelomma.

Da var alt klart for del to av planen: Sem sparebank.

Penger i pose

Han stjal en bil i Sandefjord, og ringte deretter til banken og lot som han var en eldre kar som hadde vunnet 250.000 kroner i pengelotteri. Han ville bare sjekke at de hadde såpass i kontanter, og det lovet de å sørge for.

– Han hadde aldri noen kontakt med et forbrytermiljø, og hadde ikke gått «grunnkurset» for småkjeltringer i Norge. Han kunne ikke engang tjuvkoble en bil. Han gikk derfor rundt for å finne biler med nøklene i, sier Alf Ole Ask, som har skrevet boka «Masken faller».

Martin Pedersen var kledd i en grå frakk og hadde på seg parykk. Han tok fram AG3-en og ropte:

«Det här er et bankran. Forsök inte göra någon ting, jag skjuter om ni forsöker.»

De ansatte gjorde som de fikk beskjed om, og han dro derfra med pengene i en pose. Deretter gravde han ned ransutbyttet, klærne og våpenet i en skog.

– Det var en stor tilfredsstillelse å ha klart det. Pengene kom nesten i en andre rekke. Jeg følte meg som en annen person. Jeg følte meg sterk.

Utbyttet var på 230.000 kroner, en sum som i dag ville vært halvannen million kroner. Raneren kjøpte en villa på Nøtterøy, som ble innredet med dyre møbler. I kjelleren hadde han et hemmelig rom hvor han lagret parykker, løsskjegg og utkledningstøy. Kona visste ingenting.

Pedersen begynte med kjøp og salg av kunst, for å kunne forklare hvordan han plutselig hadde blitt så rik.

Her kan du høre Martin Pedersen fortelle sin historie:

Altoppslukende angst

Et knapt år seinere hadde han brukt opp alt.

– Jeg har ingen jobb, og ingen inntekt. Hva skulle jeg gjøre? Jeg får rane en bank til da, men det blir den siste.

Han stjal en bil, og pakket med seg kostymer. Han ropte på sørlandsdialekt at det var et ran, og fikk med seg 375.000 kroner fra Tjøme sparebank. Under flukten skiftet han antrekk flere ganger, og han var både en skogsarbeider og en britisk turist.

– Jeg trøstet meg med at de ansatte hadde vært på ranskurs, men det var noen som fikk helt panikk.

Politiet famlet i blinde, og satte heller ikke ranene rundt på Østlandet i sammenheng. Likevel begynte folk i Tønsberg å prate. De trodde ikke han var raner, men stusset over alle pengene.

– Angsten for å bli tatt var altoppslukende, og jeg hadde en drøm om å slutte.

Men samtidig drømte han om å gjøre noe enda større, noe enda mer spektakulært. Det siste ranet.

Pengeproblemet

Mandag 19. mai 1980 kjørte en politibil fylt med sekker fra Norges Bank inn bakgården til hovedpostkontoret i Drammen. Martin Pedersen hadde fått seg en ransmakker, og de løp mot politimennene.

«Nå ligger du rolig, eller så blåser jeg høl i deg!»

Pedersen skjøt et skudd i veggen over dem.

De fikk nøklene til politibilen og kjørte av gårde med verdier til over 10 millioner kroner, noe som ville vært femgangeren i 2026-kroner. Det var norgeshistoriens største ran.

Det var bare ett problem. En stor del av sedlene var nye, så de var mulige å spore – og dermed risikabelt å bruke.

Utbytte til utlandet

Martin Pedersen måtte til utlandet, men før det vasket og bokstavelig talt vasset han i penger.

– Vi hadde svømmebasseng i kjelleren, så mens kona var på jobb, vasket jeg dem slik at de skulle se brukt ut.

Han tok på seg en prestekrage og kjørte en Volkswagen-boble stappfull av penger til Sveits. Pedersen presenterte seg som en kunsthandler, og sa at han trengte å veksle pengene.

Millionene i utenlandsk valuta tok han med hjem til Norge, som han vekslet til norske kroner han kunne bruke uten bekymringer.

– Jeg var så overlykkelig over å være ute av det. Jeg svevde.

Men bankene i Sveits hadde ikke bruk for så mye norske penger, så de tok kontakt med Norges Bank for å veksle dem inn. Disse ble da sporet tilbake til drammensranet, og politiet tok kontakt med de sveitsiske bankene.

Der lå lojaliteten hos kundene, men politiet reiste likevel til Mellom-Europa med forskjellige fantomtegninger. De gikk fra bank til bank, og fant til slutt folk som kjente ham igjen.

Sporene pekte på kunsthandleren i Tønsberg, og politiet begynte å spane på ham.

Beundret bankraneren

Tidlig på morgenen 5. november 1981 spiste Martin Pedersen frokost med barna sine i den hvitmalte villaen i Tønsberg. Han så 4–5 biler i krysset nede i veien. Flere personer stirret opp mot huset.

«Nå tror jeg de kommer og tar deg, Martin,» sa den daværende kona hans.

Bare noen dager i forveien oppdaget hun noen ødelagte sedler i bassenget, og Pedersen måtte fortelle hva han hadde drevet med de siste seks åra, og dobbeltlivet han hadde levd siden rett etter at de giftet seg.

Han ble fraktet til Drammen politistasjon, hvor han overrasket politiet ved å ikke bare innrømme drammensranet, men i tillegg fortelle om de 18 andre sakene.

Rettssaken året etter varte i flere uker, og endte med at han ble dømt til 12 års fengsel. Samtidig ble han superkjendis i Norge.

– Han ble framstilt som en gentlemanstyv i avisene, og fikk mange brev fra unge jenter, med parfyme og sånt, sier tidligere politiinspektør Carl Halvor Aas.

Det til tross for at han brukte våpen, kommanderte folk ned på gulvet og inn i bankhvelvet og skjøt noen ganger skremmeskudd.

Martin Pedersen studerte juss i fengselet, men fikk ikke advokatbevilling da han slapp ut i 1990.

– Du må ha plettfri vandel for å bli advokat, så det kunne jeg ikke bli.

I stedet endte han på scenen igjen, under et show Jahn Teigen og Helge Hammelow-Berg hadde i Tønsberg.

På første rad satt ei dame som jobbet i Sem sparebank. Hun hadde blitt truet med AG3 av Pedersen. Kvinnen besvimte. Det ble ikke flere forestillinger med bankraneren på scenen.

Fra Munch til Munch

Det kriminelle livet til Martin Pedersen startet med Munch, og hans lovlydige arbeidsliv endte på mange måter med den verdenskjente kunstneren.

Pedersen flyttet nemlig til Åsgårdstrand, den lille Vestfold-byen som var kjent for å tiltrekke seg malere. Der kjøpte han et konditori, som kan døpte Munchs Café. Eks-raneren sto selv bak disken, og han tiltrakk seg kunder fra hele landet.

En av stamgjestene var en eldre enke, som bodde i en stor villa i nabolaget.

– Hun var litt dement, og døde for noen år siden.

Før hun døde testamenterte hun eiendommen verdt flere millioner til Pedersen. Kvinnens slektninger forsøkte å hindre dette, men vant ikke fram. Dermed arvet han huset, kunst og aktiviteter.

Martin Pedersen er nå 74 år gammel og pensjonist. Og millionær.

– Jeg har pensjon, og så har jeg en god del igjen av det jeg arvet og har spart opp. Så jeg har noen millioner.

I retten ble det presentert en psykiatrisk diagnose av Martin Pedersen.

– De sa jeg hadde mangelfullt utviklede sjelsevner. Jeg må jo innrømme at det må ha vært noe gærent med meg.