Vrengebilde av Pahlavi

Reza Pahlavi deltok på Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München. Foto: Ebrahim Noroozi, AP / NTB

Aftenpostens debattspalter tilslører utviklingen i Iran.

17. februar publiserte Aftenposten et innlegg bygget på kilder fra regimet i Iran. Hensikten bak innlegget fremsto å være å sverte opposisjonsleder Reza Pahlavi i en sensitiv tid der regimet står svakt og store deler av befolkningen har samlet seg rundt Pahlavis ledelse. Hvis regimet skulle drevet en påvirkningsoperasjon, er det slik den ville sett ut.

Forfatteren bak innlegget hevder å støtte en annen opponent av regimet, Maryam Rajavi, som uavbrutt har ledet organisasjonen Mojahedin-e Khalq (MEK) i flere tiår.

Den venstreradikale gruppen var en del av den militante, religiøse opposisjonen til sjahen, men tapte maktkampen etter revolusjonen i 1979. De gjennomførte terrorangrep som brakte dem på terrorlister i flere land, og kjempet på Saddam Husseins side i krigen mot Iran på 80-tallet.

Begge deler tok livet av mange sivile iranere, og misnøyen med MEK er derfor stor.

Gruppen har også liten appell fordi den er autoritær, mens iranere søker demokrati. Avhoppere har beskrevet ideologisk terror, persondyrkelse og sosial kontroll, blant annet i et intervju i Dagens Næringsliv.

Rajavi har i årevis forsøkt å bygge legitimitet i Vesten gjennom profesjonell lobbyvirksomhet og honorarer til tidligere politikere som stiller opp på konferanser og arrangementer. Pengestrømmene er dessuten uklare og kan ikke forstås løsrevet fra en informasjonskrig der regimet vil splitte og herske videre.

Samtidig skjer det noe helt annet på bakken. 8. og 9. januar tok minst 5 millioner mennesker til gatene i Iran på oppfordring fra Pahlavi. Mange ropte: «Dette er det siste slaget, Pahlavi vender tilbake», viser tusenvis av videoer, blant annet fra byene Karaj og Mashhad.

En måned senere samlet Pahlavi over 1 million eksil-iranere til massedemonstrasjoner. Rundt 250.000 møtte opp i München og over 350.000 i Toronto.

Samtidig deltok Pahlavi på Den internasjonale sikkerhetskonferansen i München som den eneste iranske opposisjonsskikkelsen, mens representanter for regimet var utestengt.

Dette er en utvikling som ikke passer inn i fortellingen om en fragmentert opposisjon. Tvert imot tyder mye på at stadig flere iranere samler seg om et felles politisk prosjekt og lar seg påvirke mindre av forsøk på å splitte og mistenkeliggjøre.

Aftenpostens lesere fortjener uansett et helhetlig og ærlig bilde av Iran. Redaktørstyrte medier bør tenke seg om før de publiserer anklager på sviktende kildegrunnlag i en betent situasjon. Forventningen må være at debatten bygger på etterprøvbarhet og en reell forståelse av dynamikkene i Iran.