VM i navlebeskuelse

De siste to ukene har jeg vært så heldig å få utforske landene i Sentral-Asia, i Irans bakgård.

Mens folk her sørger over døde venner og slektninger i et Midtøsten i brann – hva gjør Ola og Kari Nordmann? Jo, de tar i-landsproblemene til et helt nytt nivå.

De sivile dødstallene øker dag for dag, og vi nordmenn er rasende for at vi må sitte et par ekstra døgn på et luksushotell mens vi venter på å komme oss hjem.

Vi kaller det usikkerhet, inkompetanse og uholdbar kundebehandling. Et steinkast unna er sivile på flukt fordi huset deres er bombet i stykker. Hvis de fortsatt er i live.

Her er tre påminnelser til mine reiseglade landsmenn i tiden vi er inne i:

1. Det er krig – og sivile dør

Etter halvannen uke med angrep er over 1300 mennesker døde – kun i Iran, ifølge Al Jazeera. 11 andre land er i tillegg utsatt for angrep. Bombingen av en jenteskole i Minab har sørget for at minst 165 barn aldri får vokse opp.

Med dette bakteppet velger man altså å krisemaksimere og klage over sin egen miserable tilværelse fordi reisen ble noen døgn lengre enn planlagt.

Det er helt klart skummelt og farlig å befinne seg i en krigssone, men det er rett og slett flaut å observere oppførselen til nordmenn på sydentur.

2. Du er tross alt på ferie

Mediene hjemme i Norge følger gladelig opp sinte og bortskjemte nordmenns klagesang om udugelige myndigheter og håpløse flyselskaper (beklager lokalaviser, dere virker å være verst i klassen her).

De drøyeste utbruddene finnes i kommentarfeltene og i sosiale medier: «Regjeringen hater nordmenn», «Støre er en landssviker» og «UD er en gjeng ubrukelige og overbetalte byråkrater».

Enten du befant deg i Midtøsten eller kun planla en mellomlanding der, er du tross alt på ferie. Og sitter trygt og godt på et hotellrom med aircondition og klager på at forsikringsselskapet ikke behandler skredet av innkommende saker raskt nok.

Det er veldig menneskelig å kjenne på usikkerhet og redsel når man hører bomber og droner gå av rett i nærheten av hotellrommet. Men så langt er nordmenn i svært liten grad direkte rammet.

3. UD er ikke en forlengelse av flyselskapenes kundeservice

Hylekoret har nådd stadig nye høyder når det kommer til påstått handlingslammelse fra departement og regjering. Over 200 nordmenn strandet i Dubai: kritiserer UD for manglende hjelp, kunne vi lese i Aftenposten.

La en ting være klart: UDs oppdrag er ikke å evakuere nordmenn hjem hver gang det smeller i en urolig verden. Spesielt ikke med 24 eller 48 timers responstid. Førsteprioriteten må og skal være å få deres egne ansatte ut av ustabile krigssoner.

Hadde det befunnet seg enorme mengder med nordmenn midt i Iran hadde saken vært annerledes. Men her klages det altså høylytt fra hotellrom i Emiratene og Qatar.

Selv når det nå blir satt opp ekstra flygninger i regi av UD for barn, gravide og folk med medisinske behov, fortsetter sutringen i alle kanaler. Refrenget lyder: too little, too late.

Det er også fullstendig utenfor flyselskapenes kontroll at luftrommet ble hermetisk lukket på kort varsel. Hvis sinne og frustrasjon skal rettes noe sted, bør det være mot dem som står for teppebombingen av regionen.

Det finnes altså ikke et snev av ydmykhet eller evne til å sette seg inn i andres elendighet – som det tross alt er ganske mye av i Midtøsten nå.

Selv sitter jeg i skrivende stund i hovedstaden i Tadsjikistan, Dusjanbe, og venter på flyet hjem til Norge. Også det med en mellomlanding i Midtøsten. Jeg er privilegert nok til å kunne reise rundt i verden og har i likhet med alle andre ferierende valgt det helt sjøl.

Så et klart råd til alle nordmenn der ute på reisefot må bli å gjøre som britene under andre verdenskrig: Keep calm and carry on.