Vi vet lite om hvordan vår strengeste straff virker

I dag soner 140 personer forvaringsstraff i Norge. Det er dobbelt så mange som for 10 år siden. Vi vet imidlertid forbausende lite om hvordan vår strengeste straff virker, og om soningserfaringene til forvaringsdømte.

I Norge har vi lenge hatt ulike varianter av forvaringsstraff, men den grundigste analysen av hverdagslivet på en forvaringsanstalt ble publisert helt tilbake i 1965, av Thomas Mathiesen. Siden da har det vært skrevet interessante analyser av selve forvaringsordningen, men perspektivet fra innsiden har vært stort sett fraværende.

Denne situasjonen er i ferd med å endres. Et større forskningsprosjekt ved NTNU undersøker nå hvem det er som soner forvaringsstraff, og hvordan det oppleves.

For noen år siden gjennomførte Julie Laursen og jeg intervjuer med 19 forvaringsdømte ved Ila og Trondheim fengsel, for å finne ut hvordan det oppleves å sone under særlig strenge sikkerhetsregimer, i et land som ellers er kjent for humane og åpne soningsforhold. Og i forrige uke kom en ny bok, skrevet av den erfarne NRK-journalisten Erlend Frafjord, med tittelen «Norges farligste: Tre forvaringsdømte forteller». Boken følges opp med en dokumentarserie med premiere på NRK i neste uke, med Leo Ajkic som programleder.

Jeg har lest Frafjords bok med stor interesse. Han prøver både å forstå voldshandlingene som ledet til forvaring for de tre mennene han bygger boken sin på, men han prøver også å fange deres soningserfaringer.

En måte å få innsikt i soningserfaringer på er ved å lytte til metaforene fangene bruker. En av mennene i boka til Frafjord beskriver forvaring som «mental krig», en annen som «Big Brother, bare 100 ganger sterkere». Metkel Betew, en av mennene bak NOKAS-ranet, beskrev nylig forvaring som «å være varetektsfengslet hele dommen».

Disse metaforene gjenspeiler to sentrale trekk ved forvaringsstraffen. Det første og definerende trekket er at frihetsberøvelsen ikke har noen fast sluttdato. Man får en minstetid, som man må sone i fengsel, men utover det kan man holdes i fengsel så lenge det anses nødvendig for å sikre samfunnsvernet. Pendlingen mellom håp og håpløshet preger hverdagen til de forvaringsdømte i Frafjords bok, og uvissheten om fremtiden er kronisk.

Det andre trekket er at løslatelse fra forvaring krever en endring fra svært farlig til lite farlig. For at kriminalomsorgen og domstolen skal kunne vurdere spørsmålet om endring, må det skapes dokumentasjon, og deler av denne skapes gjennom tett observasjon av de forvaringsdømte. Fra et fangeperspektiv oppleves ofte denne observasjonen som en døgnkontinuerlig overvåkning. Vissheten om at nesten alt du sier og gjør (og alt du ikke sier og ikke gjør) kan bli observert og skrevet ned, skaper en spesielt krevende og, for mange, kunstig soningshverdag.

I vår intervjuundersøkelse konkluderte vi derfor med at forvaringsstraffen ikke bare erfares som ‘tung’ og ‘dyp’ (‘jeg føler meg på en annen planet’, ‘jeg har ingen illusjoner om verden utenfor lenger’), men også som særlig ‘tett’, og nærmest klaustrofobisk: Alt man gjør blir observert og registrert, og det man vet man må gjøre for å slippe ut, nemlig endre seg, er både vanskelig å få til i en slik soningshverdag, og vanskelig å overbevise andre om. En av fangene vi intervjuet beskrev derfor forvaringsstraffen som «å være i en labyrint, lukket i alle ender».

I boka tar Frafjord opp det han mener er sentrale problemer med måten forvaringsstraffen praktiseres på i dag. Han viser hvordan de dårligst fungerende forvaringsdømte blir kasteballer mellom fengsel og sykehus – de er for syke til å være i fengsel, men blir vurdert til å være for friske for psykiatrien. Mangel på åpne soningsplasser gjør at forvaringsfanger blir sittende for lenge i høysikkerhetsfengsel, og får dermed ikke prøvd seg, eller bevist, at de håndterer mer frihet.

Frafjord diskuterer også den vanskelige avveiningen mellom hensynet til samfunnsvernet og hensynet til de forvaringsdømtes rettigheter. Helt konkret mener han at kriminalomsorgens risikovurderinger bør endres: Man bør akseptere litt høyere risiko på kort sikt – ved å senke terskelen noe for å få innvilget permisjoner og overføring til åpen soning – for å oppnå lavere risiko for ny og alvorlig kriminalitet på lengre sikt.

Det forslaget høres fornuftig ut. Frafjord viser nemlig at 14 av de siste 15 begjæringene om løslatelse fra forvaring etter volds- eller drapsdom har blitt avvist av retten. Domstolen mener altså nesten alltid at det ikke er trygt nok å løslate. Det kan skyldes at disse forvaringsdømte ikke har villet eller klart å endre seg, men det kan også skyldes at de har tilbrakt årevis i et soningsregime hvor positiv endring er vanskelig å få til. En slik tolkning har støtte i rettsdokumentene Frafjord har studert: I halvparten av dommene blir kriminalomsorgen kritisert for å ikke forberede fangene godt nok for livet etter soning.

Frafjords bok er tidvis uhyggelig lesning. Den beskriver detaljert voldshandlingene og drapene til de tre mennene han skriver om. Jeg synes boken fungerer mindre godt når den prøver å forstå og forklare selve ugjerningene, men jeg synes den fungerer bedre når den bretter ut, gjennom fortellingene til tre konkrete menn, forvaringsstraffens frustrasjoner og paradokser. Det er gledelig, og på høy tid, at det nå rettes søkelys på forvaringsordningen. Som samfunn må vi vite hva vi gjør når vi dømmer medborgere til lovens strengeste straff.