Vi trenger konkrete grep for å få kontroll over matvarebransjen, ikke moraliserende pekefingre.

De siste fem årene har matvareprisene skutt i været, skriver Mímir Kristjánsson. Foto: Stein J. Bjørge

Moraliserende pekefingre er unødvendig.

Matvareprisforsker Mads Svennerud irriterer seg i Aftenposten 19. januar over at folk klager over matprisene. Han bør heller irritere seg over dagligvarekjedenes makt.

De siste fem årene har matvareprisene skutt i været. Det kommer på toppen av en økning i prisen på bolig, strøm og andre livsnødvendigheter. Når man da legger til at lønnsutviklingen omtrent har stått stille de siste ti årene, er resultatet at mange har fått dårligere råd.

Likevel har mediedekningen irritert den nevnte forskeren Svennerud. Han forsker på matvarepriser og har kommet frem til at «vi på generelt nivå har det ekstremt bra». Nordmenn har bedre råd enn de har i mange andre land, og folk flest bør derfor «slutte å klage».

Lavere enn 1979?

Svennerud begrunner utspillet ved å vise til at vi bruker en lavere andel av inntekten vår på mat og alkoholfrie drikkevarer enn i 1979. Vi bruker også en lavere andel på mat enn de gjør i lavinntektsland som for eksempel Bangladesh.

Men det er en fattig trøst for folk som sliter med å få endene til å møtes, at de har det enda verre i Bangladesh. Eller at vi hadde dårligere råd for et halvt århundre siden enn vi har i dag.

Hvis vi skal vurdere konsekvensene av prisveksten, er det ikke de siste femti, men de siste fem årene vi må se på. Kanskje skal det til og med være lov å forvente, i et land som blir stadig rikere, at også vanlige folk skal få mer å rutte med?

Kjedenes kontroll

Det er bra at forskere bidrar med kunnskap i offentligheten. Verre blir det når forskere mener de kan fortelle folk hvordan de egentlig har det, og felle dommer over hvem som skal ha lov til å klage.

Problemet er ikke at det sytes for mye over dagligvareprisene. Problemet er at denne «sytingen» ikke blir tatt på alvor av Stortinget. Det fortsetter å tillate at 95 prosent av dagligvaremarkedet domineres av tre store kjeder. I denne situasjonen trenger vi konkrete grep for å få kontroll over bransjen – og ikke moraliserende pekefingre.