Vi trenger feminismen mer enn noen gang

Torjussen skriver: «Ideer spres kulturelt og sosialt. Samtidig påvirker demografi hvilke verdier som dominerer over tid. Kleivset må gjerne utdype hvordan hun ser sammenhengen mellom modernitet, feminisme og lave fødselstall, i lys av demografisk bærekraft.»

Kleivset har invitert flere inn på banen, så jeg plukker opp ballen. Følger man tankeeksperimentet Torjussen inviterer til, vil ett mulig utfall være at alle former for ideologi kan dø ut som et resultat av lave fødselstall – både frigjørende ideologier som feminisme, men også antidemokratiske ideologier som fascisme.

Derfor synes jeg ikke premisset for diskusjonen Torjussen inviterer til, treffer helt.

Lav fertilitet i en befolkning kan like gjerne skyldes dårlig likestillingspolitikk eller økonomisk usikkerhet, et vanskelig boligmarked, dårlig arbeidstid og svake arbeidsrettigheter. Fertilitet handler ikke bare om ideologi, men om hvordan samfunnet er organisert. Utfordringen er kanskje ufullført likestilling, at vi ikke har gått langt nok.

Åpen

Jeg tror det er få mødre i landet vårt som ikke aktivt kjenner på hamsterhjulet og at døgnet ikke har nok timer. Jeg kan forstå at å cosplaye gamle 50-talls kjønnsroller kan virke forlokkende, om man ser bort fra at man stort sett manglet alle rettigheter til å ta egne valg.

Uten at jeg kjenner Houellebecqs forfatterskap noe særlig, er han et interessant valg i en feministisk samtale. Når Houellebecq problematiserer seksuell frigjøring og et individualistisk samfunn, der seksualitet blir en konkurransevaluta, skildrer han også noen konsekvenser: mange mennesker blir seksuelt og sosialt ekskludert, at familien som institusjon svekkes, og at folk får færre barn.

Jeg opplever det som en rød tråd i Houellebecqs forfatterskap at han uttrykker en bekymring for tapet av familieorienterte verdier. I likhet med Houellebecq deler også tradwife-miljøer denne analysen, og deler av mannosfæren har tatt slike tanker videre i mer ekstreme retninger.

Premisset Torjussen løfter, er at lave fødselstall først og fremst er et symptom som peker mot at feminismen vil dø ut. Jeg lener meg mot Kleivsets påstand om at feminisme ikke først og fremst sprer seg gjennom biologisk arv, men gjennom litteratur og samtaler mellom generasjoner av feminister.

Åpen

Feminisme går ikke i arv gjennom biologi eller morsmelka, men som en helt nødvendig motstand mot undertrykking og lav mobilitet. Derfor skifter også feminismen form gjennom de ulike bølgene, for å møte utfordringene i tiden.

Om en ideologi skal tåle tidens tann må den kjennes relevant, den må invitere til noen løsninger, eller perspektiver på en samfunnsutfordring. Ikke fordi tilhengerne av ideologien fikk flest barn, men ved gjennomslag i institusjoner, lovgivning, kulturelt og i offentlig debatt.

I en tid hvor mørkebrune ideologier fra mannosfæren har krøpet helt inn i Det hvite hus, tenker jeg vi trenger feminismen mer enn noen gang. Jeg tror også feminismen inviterer til en maktanalyse, og en historisk rød tråd som kan plukkes opp av nåværende og kommende generasjoner.

I en verden hvor demokratiske verdier stadig utfordres, der både likestilling og ytringsfrihet er under press, er jeg ikke sikker på om det først og fremst er lave fødselstall som truer feminismen og dens demografiske bærekraft.