Vi trenger et samfunn der vi løfter blikket opp fra vår egen boble

De siste dagene har jeg sett mange dele sterke innlegg, vise åpenhet og oppfordre til å oppsøke hjelp.

Å snakke om selvmord kan redde liv, men da må hjelpen også være der. Og det er her jeg mener vi bommer litt. For hva mener vi egentlig når vi ber folk om å oppsøke hjelp?

Når livet blir så mørkt at det ikke føles verdt å leve, da er det mange av oss som ikke klarer å be om den hjelpen. Ikke fordi vi ikke vil, men fordi vi ikke er i stand til det. Jeg sier dette fordi jeg selv har vært der. Og de gangene livet har vært som mørkest, har jeg verken vært i stand til eller hatt et ønske om å be om hjelp.

Vi trenger hverandre.

Vi trenger gode, trygge relasjoner. Vi trenger at noen ser oss. Og vi trenger et samfunn der vi løfter blikket opp fra vår egen boble, og legger merke til menneskene rundt oss – på ordentlig.

Vi trenger å forebygge utenforskap og fokusere mer på inkludering, slik at alle mennesker kan ha noen som faktisk er der.

Hva skal du se etter?

• Personer som trekker seg unna og isolerer seg

• Gjentatte avlysninger av avtaler

• Du får plutselig ikke kontakt med personen

• Personen virker ikke som seg selv

• Endring i væremåte på kort tid

• Fravær fra jobb, skole, trening eller andre aktiviteter

• Personen bor alene, og du får ikke tak i vedkommende

Er du bekymret for noen? Eller kom du på noen du kanskje bør være bekymret for akkurat nå?

Ikke gi opp, selv om du blir dyttet vekk. Dukk opp. Strekk ut en hånd. Send den meldingen. Ring. La personen kjenne at du ser dem, og at du er der. Det koster så lite, men kan bety alt for den som trenger deg.

Åpen

Når de som trenger hjelp ikke klarer å be om den selv, må vi som står rundt være modige nok til å ta det første steget. Å ha et nettverk kan redde liv, men da må vi tørre å være der for hverandre, også når det er som mørkest. Og kanskje aller mest da.

For når håpet er ute, ber de færreste om hjelp. Og det kan vi faktisk ikke bare stå og se på.