2 weeks ago
10
Fertiliteten faller til 1,4. Historien viser at vi må tilpasse kjærlighetsideologier for å overleve.
DRAMATISK? – Norge styrer mot selvutslettelse med fertilitetsrate på 1,4, mener Mads Larsen. Foto: nensuria / iStockphoto
MADS LARSENforsker og forfatter
Da Kirken i middelalderen oppløste ættesamfunnene, ble Europa satt på en unik kurs som endte med moderniteten.
Under jordbruksperioden hadde mennesker levd tett på slekta, noe som underordnet individet til gruppen. Mektige menn styrte klanen sin, karet til seg ressurser og hadde gjerne flere koner, samboere og sexslaver.
Slik polygyni har vært vanlig i de fleste menneskesamfunn. Middelalder-Kirken var derfor svært original da den insisterte på livslangt monogami selv for de mektigste av menn, samt kvinnelig samtykke til ekteskap. Før var kvinner mer som en vare som ble vekslet mellom familier, men med samtykkeprinsippet startet en frigjøringsprosess som fortsatt pågår.
For å forstå hvorfor den norske fertilitetsraten har falt til 1,4, holder det ikke å se tilbake til 2010 da vi opprettholdt befolkningen med en rate på 2.0.
For å forstå hvorfor reproduksjon nå fremstår som så uattraktivt, må vi tilbake til 1200-tallet.
Foto: Victoria Moloman / ShutterstockDet regjeringsoppnevnte Fødselstallsutvalget skal vurdere hvordan vi kan fikle med offentlige budsjetter for å motivere flere til å ta på seg byrdene ved reproduksjon.
Dessverre viser forskning at økonomiske tiltak vil ha minimal effekt i våre rekordrike samfunn. Skal vi komme oss ut av denne nedadgående spiralen mot selveliminering, må vi endre kultur – vi må utvikle en ny kjærlighetsideologi.
Den gode nyheten er at det har vi gjort før.
Seks millioner år med evolusjon har gitt oss to attraksjonssystemer. Som de fleste dyr parret våre førkommere seg promiskuøst, noe som innebar at hunkjønn primært selekterte de mest attraktive hannene for å spre de gunstigste genene.
For rundt fire millioner år siden utviklet våre førkommere et pardannelses-attraksjonssystem for å motivere samarbeid om stadig mer krevende avkom.
Kvinners promiskuøse attraksjonssystem dro dem fortsatt mot de mest attraktive mennene, men de kunne også bli forelsket i mindre attraktive menn.
Slik ble kvinner motivert til å kopulere med noen villig til å bidra med ressurser i stedet for bare sex.
Forskjellen mellom kvinners promiskuøse og pardannelses-attraksjonssystem har skapt en evig konflikt som alle samfunn har måttet løse ved hjelp av kultur – kjærlighetsideologier som har overbevist innbyggerne om hvordan de skal pardanne og reprodusere.
Samfunnene som mislyktes forsvant.
Foto: Getty Images/iStockphotoI min nye bok, «Stories of Love from Vikings to Tinder», undersøker jeg utviklingen av vestlige kjærlighetsideologier: fra antikkens heroiske kjærlighet, til middelalderens høviske og kompanjong-kjærlighet, til modernitetens libertiniske, romantiske og konfluente kjærlighet.
Hver gang verden hadde endret seg tilstrekkelig mye, måtte førkommerne våre finne nye løsninger. Av og til var bruddene dramatiske og utfordrende – som i dag.
Føydalovergangen som munnet ut i Landsloven i 1274 kan også forstås som Vestens første seksuelle revolusjon: overgangen fra å leve i polygyne ættesamfunn til monogame kjernefamilier.
Konsekvensene for vestlig psykologi var enorme.
Våre førkommere ble stadig mer individualistiske, noe som rundt 1750 førte til Vestens andre seksuelle revolusjon: overgangen fra arrangerte ekteskap til individuelt valg.
Vi fikk de første samfunnene – iallfall som vi kjenner til – som lot individer velge egne partnere uten innblanding.
Først var resultatet katastrofalt. I stedet for å bli tildelt en ektemann med omtrent samme partnerverdi, lot mange kvinner seg forføre av menn med høyere status og falske løfter. I Nord-Europa økte antallet barn født utenfor ekteskap 2–4 ganger.
Foto: Roar Hagen / VGRikdom og effektiv prevensjon gjorde at vi på 1960-tallet – med den tredje seksuelle revolusjonen – kunne universalisere individuelt partnervalg.
Det er dette unike paringsregimet vi nå forsøker å få til å fungere.
Slike overgangsperioder pleier å ta tid, så det er ikke rart at vi ennå ikke har klart å skape kultur som forener interessene til hyperindividualistiske innbyggere med samfunnets behov for å opprettholde befolkningen.
Dette er vår tids kanskje viktigste utfordring – den er faktisk eksistensiell.
En fertilitetsrate på 1,4 er ikke, som VGs kommentator Astrid Meland mener, kun «et øyeblikkstall» – det er en forutsigbar konsekvens av en 800-årig utvikling mot stadig sterkere individualisme og kvinnefrigjøring.
Det holder ikke «å melde seg ut og slappe av.»
Alternativet må ikke være å begrense kvinnelig valgfrihet og returnere til mer patriarkalske tider.
Vi må utvikle nye kulturelle løsninger som gjør at det frie vestlige individet – som Landsloven ble skapt for å beskytte – ser tilstrekkelig mening i å få barn til at det vil finnes nordmenn som kan feire den samme loven også om 750 år til.
English (US)