Vi må forstå hvordan Ungarn havnet her. Det gjelder ikke bare ungarerne. Også vi i Norge bør følge med.

Vi må forstå hvordan Ungarn havnet her. Det gjelder ikke bare ungarerne. Også vi i Norge bør følge med, mener Alida Steigler fra Ungarn. Foto: Gorm Kallestad, NTB

Demokratiet lever bare så lenge vi forsvarer det.

Den nye nasjonalforsamlingen i Ungarn er på plass. Landet har fått ny statsminister og ny regjering. Mange håper dette markerer begynnelsen på slutten for et autokratiserendeautokratiserendeAutokratisk betyr eneveldig eller selvstyrende. regime – og starten på en krevende, men nødvendig demokratisering.

Men om Ungarn faktisk skal få til et regimeskifte, holder det ikke å juble over valgresultater. Man må forstå hvordan landet havnet her. Det gjelder ikke bare ungarerne. Også vi i Norge bør følge med. Dette skjedde ikke over natten og ikke i en «helt annen politisk kultur», men i et europeisk demokrati, innenfor EU, mens mange tenkte: «Så ille kan det vel ikke bli.»

Hvordan ser autokratisering ut?

I dag skjer autoritær utvikling sjelden gjennom kupp og soldater i gatene. Autokratisering er målrettet og strategisk og ofte godt kamuflert som «vanlig politikk».

Et demokratisk system mister gradvis innhold: Maktfordeling svekkes, rettsstaten undergraves, frie medier knebles, sivilsamfunnet trenges tilbake, og valg blir mindre reelt frie – selv om de fortsatt ser «normale» ut.

I Ungarn testet regjeringen hele tiden reaksjoner. De pushet litt lenger hver gang. Kom det ingen reaksjon – fra befolkning, opposisjon eller omverden – gikk de videre. Ble motstanden for stor, trakk de seg noe tilbake, for så å komme igjen med et litt mindre kontroversielt, men fortsatt problematisk tiltak. Slik flyttes grensene. Nettopp derfor kan vi ikke avfeie små brudd på demokratiske normer som «bagateller».

Demokratisk ryggmargsrefleks

I et sunt demokrati har vi en demokratisk ryggmargsrefleks: en intuitiv forståelse av hva demokrati og rettsstat betyr, og en umiddelbar reaksjon når prinsippene trues.

Men begreper som «rettsstat» og «maktdeling» kan virke abstrakte. Derfor er skolen avgjørende. Det er ingen tilfeldighet at den tidligere Orbán-regjeringen tidlig rettet blikket mot utdanningssystemet: Hvilke aviser er tilgjengelige? Hva står i lærebøkene? Lærer man elevene å tenke kritisk – eller bare å gjengi én sannhet? Et demokrati der innbyggerne ikke forstår sine rettigheter, er sårbart.

I Ungarn har tradisjonelle medier i stor grad vært kontrollert av FideszFideszEt nasjonalkonservativt politisk parti i Ungarn.-nære oligarker. Samtidig har sosiale medier og strømmetjenester gitt særlig unge innblikk en annen virkelighet enn den som presenteres i regjeringsvennlige kanaler. Denne spenningen har vært viktig for mobilisering mot regimet.

Varsko om at systemet er i endring

Fidesz-politikerne er kjent for å spørre velgerne: Hva er du redd for? Så skreddersyr de politikk og retorikk mot nettopp disse fryktene – flyktninger, LHBTQI+-personer, «utenlandske agenter», EU, «liberale eliter». Det er langt lettere å skyve ansvaret over på eksterne fiender enn å innrømme at problemene er selvforskyldte.

Her har også Norge noen ubehagelige spørsmål å stille seg. Pengesterke lobbyorganisasjoner – i et land uten åpent lobbyregister – kan påvirke partienes prioriteringer, selv om vi nå har fått på plass strengere regler for partifinansiering.

I mange autokratiserende stater har flertallet det «helt greit» så lenge de holder seg unna politikken. Det skaper en falsk trygghet.

Et samfunn er ikke fritt bare fordi de fleste slipper å merke presset. Når minoriteters rettigheter begrenses, når uavhengige medier kjøpes opp eller legges ned, når akademikere og journalister trakasseres, er det et varsko om at hele systemet er i endring. Grensen for hva som oppfattes som politisk sensitivt, flyttes – og omfatter stadig større deler av samfunnet.

Det begynner ofte i ytterkanten – hos dem som allerede er sårbare – og kryper derfra innover mot flertallet.

Nepotisme som systemfeil

Mange i Ungarn har bagatellisert utviklingen ved å si at «nepotisme og korrupsjon finnes jo overalt». Ja, nepotisme finnes mange steder, men det bør ikke normaliseres.

Også i Norge burde vi ta dette mer alvorlig. Nepotisme er ikke bare noe som rammer «de få på toppen». Det kan være del av et mønster i politikk, næringsliv og kultur.

Når vi omtaler statsråder som «bare litt inkompetente» når de gir jobb til venner, tipser partnere om aksjer eller blander offentlig og privat ansvar, skjuler vi kjernen: Nepotisme er en form for korrupsjon. Slike saker svekker vår demokratiske ryggmargsrefleks når de reduseres til «uheldige misforståelser».

Politisk kultur, EU – og Norge

Demokrati er mer enn lover. Det handler også om politisk kultur: Hvordan involverer regjering og storting sivilsamfunnet? Er høringer reelle, eller bare formaliteter? Lytter makthaverne når folk demonstrerer? Klarer partiene å snakke sammen og inngå kompromisser, også når det koster politisk?

EU har fått kritikk for å være for svakt mot Orbán-regimet, men uten EU som ramme ville utviklingen sannsynligvis gått raskere og blitt hardere. Samtidig kan ikke EU demokratifisere Ungarn på vegne av ungarerne. Et regimeskifte må komme innenfra.

Hva har dette med Norge å gjøre? Det er fristende å tenke: «Det kunne vært verre. Vi er i alle fall ikke Ungarn.» Men nettopp det sa mange ungarere også.

Demokrati er ikke en tilstand vi oppnår én gang for alle. Det er en prosess som må vedlikeholdes hver dag. Vi som har stemmerett, har makt. Men den makten er bare reell hvis vi faktisk bruker den – og følger med.

Vår jobb slutter ikke når vi har stemt. Vi må følge med på hva partiene vi stemte på, gjør – og på hva de vi ikke stemte på, gjør. Vi må si fra når vi opplever at stemmen vår blir mistolket, eller når demokratiske spilleregler uthules, selv litt.

Ungarn viser at et regime mange trodde var umulig å bli kvitt, kan utfordres. Ikke av én leder eller én skandale, men av sivilsamfunn, akademikere, journalister, aktivister og vanlige borgere som bruker stemmen sin.

Det er den egentlige lærepengen: Demokratiet lever bare så lenge vi forsvarer det – i klasserommet, i stemmelokalet, i kommentarfeltene, i gatene og i hverdagslige valg om hva vi overser, og hva vi protesterer mot.