Vi legger ned oljå, men du må kraftig ned i levestandard. Deal eller no deal?

KOMMENTAR: Vi omfavner klimavarslene og legger ned oljå, men du må kraftig ned i levestandard. Deal eller no deal?

John Lennon – oljemesså sin høye beskytter? Foto: Ukjent

John Lennon vettu, han var en snåling. Da Vietnamkrigen herjet i 1969, bestemte Beatles-høvdingen og hu litt koko Yoko Ono for å ta protestene til det ekstreme.

De to kanaljene satte seg på en madrass – og ble der.

To ganger gjorde de dette, en gang i Amsterdam og en gang i Montreal. I all enkelhet, med hippie-filosofien tytende ut ørene, satt de helt stille i protest mot krig. Bildene er ikoniske. Man skal aldri undervurdere ein goe kvil.

Disse sit-in-seansene mot krig skjedde på Hilton Hotel i Amsterdam og Queen Elizabeth Hotel i Montreal, begge forholdsvis behagelige steder å sitte i en king-size-seng og protestere på det aller sterkeste.

Jeg kom på dette, og så filmen «Bed Peace», da ONS lanserte sitt slagord «Imagine» for 2024.

John Lennon spinner nok i graven.

Det er ikke enkelt

Det var ikke dette sosialisten, hippien og geniet Lennon så for seg da han skrev «Imagine» to år etter madrass-opplegget. At energikonferansen, i en tid der energi og krig går hånd i hånd, låner fjærene til tidenes mest kjente hippiefredssang, kunne vi sagt mye om.

Jeg skal la være, stort sett, men vil gjerne ha det ført i protokollen at mitt forslag om å bruke tekstlinjer fra Bloodhound Gang som slagord ikke har ført fram:

The roof is on fire
We don't need no water
let the motherfu%&er burn
Burn motherfu%&er burn

Nei, det er ikke lett med olje og gass. Et sted mellom John Lennon og Bloodhound Gang er det kanskje Coldplay som best oppsummerer vårt forhold til oljå.

Nobody said it was easy
It's such a shame for us to part
Nobody said it was easy
No one ever said it would be this hard

Velstand og arbeid

Min hjerne koblet på et tidspunkt John Lennons kvile-protest på et Hilton-hotell med mitt eget forhold til oljebransjen (jajaja, energibransjen). For å si det på facebooksk: It’s complicated.

Oljemesså, som vi fremdeles kaller den, arrangeres cirka 400 meter fra der jeg bor. Naboer tjener seg midlertidig søkkrike på å leie ut huset i tre dager til desperate menn i dress som trenger et sted å lagre roll-upsene og dressene sine. ONS er kanskje et fesjå, men for rogalendinger er bransjen også skjid onna neglene, sveising og smør på sjevå.

Olje, gass og energi er veldig konkret for oss. Det er arbeid, penger og livsgrunnlag. Jo, norsk velstand handler om høy sysselsettingsgrad, effektivitet, kvinner i arbeid, fordeling og sånne ting, bevares, men statens inntekter fra petroleumsvirksomheten er anslått til 858,2 milliarder kroner i 2024.

Det er ikke ingenting.

Hvis vi sluttet med olje, ville levestandarden gått ned. Ikke bare ville verdens fattige slitt med å bli litt mindre fattige, men det som er mye verre, er at min levestandard ville fått seg en knekk. MIN!

Vil jeg det? La meg tenk ... nei, e du galen!

Ja, jo, klima, ja

Selvfølgelig vil jeg ikke det. Jeg har det godt, og jeg vil jo ikke ha det verre. Når jeg tenker meg om, kunne jeg – hold deg fast – tenke meg å ha det bedre. Litt mer penger, litt mer greier, litt finere ferier, den litt finere Teslaen og litt mer av alt.

It's all 'bout the money, sang one-hit-wonderet Meja. It's all 'bout the dum dum da da dum dum.

Oljå dør den dagen noe annet er mer lønnsomt. Sådan er kapitalismen. Hvis Equinor hadde tjent mer penger på for eksempel energiutvinning fra natron eller mandariner, ville de snudd seg på flekken.

Miljøargumentene da? Verdens planer for kull, olje og gass er det dobbelte av 1,5-gradersmålet. FNs generalsekretær sier det rett ut: Stopp all leting etter kull, olje og gass. Nå! Likevel er det politisk harakiri å på ekta jobbe for å slutte med olje og gass nå. Du kan komme drassende med all den miljøkunnskapen og FN-rapportene du bare vil. Bakken opp til en sluttdato er forferdelig bratt, bare spør MDG. I overskuelig framtid vil vi ikke se en regjeringsplattform i Norge med radikale oljegrep. Vi er oljenarkiser, og vi kan godt være ærlige om det.

Min jobb i Stavanger Aftenblad er ubehagelig tett knyttet til disponeringene Anders Opedal gjør i Equinor. Min pensjonistfremtid er lenket til Oljefondet. Min svoger er oljemann. Momsfritaket på Teslaen min er sponset av en stat som er oljepengesmurt så det holder.

Elton Johns «Imagine»

Den folkelige, og den politiske, begeistringen for oljebransjen, som helst vil hete energibransjen, handler selvfølgelig om velstand. Skepsisen mot klimabevegelsen, som er særlig sterk i våre trakter, handler litt om det samme. Jeg er ikke bedre enn andre, bare så det er sagt. Jeg vil ha i pose og sekk. Jeg vil ha i koffert, tønner og gjerne konteiner også, hvis det er mulig. Kildesortering og gullkort hos SAS? I’m up for that!

Det fortelles en historie om «Imagine». Jeg vet ikke hvor sann den er, men den er ganske god. John Lennon og Elton John ble venner en gang på 70-tallet. Der Lennon var en ganske alvorlig type, har Elton John alltid hatt tilgang til sin indre humorist. I et privat selskap skal han ha satt seg til pianoet og sunget sin versjon av «Imagine».

Imagine six apartments
It isn't hard to do
One is full of fur coats
Another's full of shoes

John Lennon spinner muligens i graven av at ONS låner hans slagord. Kanskje passer Elton Johns versjon av sangen bedre.