Vi kjemper ikke bare om penger, vi kjemper for verdighet

DEBATT: Kampen om kompensasjon etter Kielland-ulykken handler ikke bare om penger. Den handler om anerkjennelse. Om verdighet.

Bildet er fra en minnemarkering ved Kielland-monumentet «Brutt lenke» på Smiodden i Kvernevik i 2020. Foto: Jarle Aasland

Alexander L. Kielland-ulykken er en av de mørkeste hendelsene i moderne norsk historie. 123 mennesker mistet livet den kvelden og natten 27. mars 1980 på Ekofisk-feltet. 89 mennesker overlevde. Ulykken tok langt mer enn liv. Den tok fedre, ektefeller, sønner, helse, trygghet og framtidsdrømmer. Den etterlot barn uten foreldre, kvinner alene med hus og ansvar, og overlevende som resten av livet måtte leve med minnene fra det som skjedde.

I 46 år har mange etterlatte og overlevende levd med en sorg som aldri forsvant. Flere har båret på traumer, psykiske plager og ensomhet uten å få den hjelpen eller oppfølgingen de trengte. Mange opplevde at samfunnet gikk videre, mens de selv sto igjen i katastrofen.

Stein til byrden

Det som gjør saken enda tyngre, er at staten brukte flere tiår på å erkjenne svikten rundt Kielland. Ikke bare for selve ulykken, men for svikten rundt sikkerhet, tilsyn og oppfølging i etterkant. Norges største industriulykke i fredstid burde ha ført til full åpenhet, grundige svar og tydelig ansvar. I stedet har mange etterlatte og overlevende opplevd tiår med usikkerhet, ubesvarte spørsmål og kamp for å bli hørt.

Gjennom årene har journalister, forskere og enkeltpersoner bidratt til å avdekke sider ved saken som lenge fikk for lite oppmerksomhet. Kritikken mot sikkerheten på plattformen, boforholdene og manglende opplæring har vært alvorlig. Mange som jobbet offshore på denne tiden hadde lite sikkerhetsopplæring, dårlige arbeidsforhold og uforsvarlige boforhold. Fortsatt er det spørsmål rundt ulykken som aldri har fått klare svar.

Sorg og sjokk

Måten mange enker ble møtt på etter ulykken er også en del av denne historien. Til tross for omfanget av katastrofen har staten aldri gitt noen erstatning eller oppreisning til de etterlatte og overlevende etter Kielland-ulykken. Mange sto alene igjen med små barn, sjokk og et liv som var revet bort over natten. Flere levde videre med sorgen, ansvaret og belastningene uten den oppfølgingen og anerkjennelsen mange opplevde at de trengte.

For mange sluttet heller aldri Kielland den natten plattformen kantret. Sorgen, traumene og minnene ble med videre gjennom livet som et slags spøkelse og gufs fra en katastrofe som aldri burde skjedd. Mange levde med psykiske belastninger, uro, skyldfølelse og savn i tiår etter ulykken. Flere opplevde at livet aldri helt ble det samme igjen.

Overlevende fikk også sitt å kjempe med. Flere utviklet alvorlige psykiske plager i årene etter ulykken. Noen klarte aldri å vende tilbake til et normalt liv. Noen tok sitt eget liv. Andre forsøkte å fortsette i jobb og leve som før, samtidig som de bar traumene fra kvelden og natten hvor de hadde mistet kollegaer og kamerater i kaoset da Kielland kantret. Slike opplevelser setter spor for livet. For mange handlet tiden etter ulykken ikke bare om å overleve fysisk, men om å leve videre med traumene, sorgen og minnene fra det de hadde opplevd. Heller ikke overlevende har fått oppreisning eller erstatning fra staten.

Staten må ta ansvar

Derfor handler ikke kampen om kompensasjon bare om penger. Den handler om anerkjennelse. Om verdighet. Om at staten endelig må erkjenne at dette ikke bare var en ulykke, men også en alvorlig svikt rundt sikkerhet, ansvar og oppfølging som fikk konsekvenser for mennesker resten av livet.

Mange av enkene og foreldrene som levde med sorgen etter Kielland er ikke lenger blant oss. Flere rekker kanskje aldri å oppleve at samfunnet fullt ut anerkjenner det de gikk gjennom. For mange har også disse 46 årene vært preget av venting – venting på svar, ansvar og anerkjennelse. En venting som for mange etterlatte på sitt eget vis har vart helt siden kvelden de ventet på en pappa, ektemann eller sønn som aldri kom hjem.

Det gjør det desto viktigere at Stortinget nå viser mot, tar ansvar og gir de etterlatte og overlevende den oppreisningen, anerkjennelsen og erstatningen staten burde gitt for lenge siden.