«Vi kan ikke love noe.» Den setningen ble sagt over hodet mitt. Jeg var ni år gammel og lå i en seng på intensivavdelingen.

Jeg var sta. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå igjen. Men hva om jeg ikke hadde vært så sta? spør Isolde Hiis Bakke. Foto: Marte Gundersen / Aftenposten

Som niåring fikk jeg høre at jeg kanskje aldri ville gå igjen. Det jeg lærte, var hvor mye makt voksne har over barns fremtid.

«Vi kan ikke love noe.»

Den setningen ble sagt over hodet mitt. Jeg var ni år gammel og lå i en seng på intensivavdelingen. Jeg vet ikke om jeg hørte den da. Men jeg har hørt den i ettertid – i fortellingene, i stemmen til foreldrene mine, i måten de fortsatt holder pusten på når jeg blir syk.

Helsevesenet reddet livet mitt. Samtidig lærte jeg tidlig hvor mye makt voksne i hvitt har – ikke bare over kropp, men over håp.

En liten ATV-tur

5. april 2012 startet som en helt vanlig dag på Heia i Evje. En liten ATV-tur med kusinen min. Den endte med 12 brudd på hodeskallen, brudd på øyetak og brudd i nakken.

Jeg overlevde.

Men jeg lever resten av livet med en ervervet hjerneskade. Livet blir aldri det samme igjen.

Isolde Hiis Bakke kort tid etter ulykken i 2012. Foto: Privat

«Hvor ille kan det være?»

«Det ser jo ikke ut som du er funksjonshemmet?»

9000 mennesker legges inn på sykehuset hvert år med hjerneskader, og 500–800 stykker av disse er traumatiske hjerneskader. Bak hvert tall finnes et barn, en ungdom, en familie – og et liv som må bygges på nytt.

Noen uker etter ulykken fikk jeg høre en annen setning.

«Det er ikke sikkert du kan gå igjen.»

Jeg forstår hvorfor den ble sagt. Den var medisinsk korrekt. Forsiktig. Ansvarlig.

Men jeg var ni år gammel.

For voksne er det en vurdering. For et barn er det en sannhet.

Jeg var sta. Jeg bestemte meg for at jeg skulle gå igjen. Men hva om jeg ikke hadde vært så sta?

Barn trenger sannhet. Men de trenger også håp.

De befinner seg i en situasjon mange voksne knapt ville klart å forholde seg til.

De sørger over det livet de hadde – og over det livet de er redde for å miste.

Tonefall, pauser og blikk

Når vi forteller et barn hva de kanskje aldri vil klare mer, er vi med på å forme forestillingen om hvem de er. Vi sier til barn at de kan bli akkurat hva de vil når de blir store. Hvorfor gjelder ikke det samme når kroppen deres er skadet?

Burde vi ikke da være enda mer bevisste på å gi barn et lite lys av håp – midt i alt det usikre?

Noen barn kjemper imot det de får høre. Andre internaliserer det.

Vi må bli mer bevisste på hvordan vi snakker til barn i krise. De forstår ofte mer enn vi tror. De leser tonefall, pauser og blikk – også når vi tror vi skjermer dem.

Helsepersonell og andre ansvarlige har et enormt ansvar. De skal være ærlige. De skal ikke gi falske løfter. Men ærlighet og håp er ikke motsetninger. Det går an å formidle alvor uten å sette et endelig punktum for et barns fremtid.

Når en voksen sier «Dette kommer du kanskje ikke til å klare», kan det bli mer enn en vurdering. Det kan bli en grense barnet tar med seg videre.

Slik kan utenforskap begynne – ikke bare i det ytre, men i det indre.

Man kan begynne å tenke: Jeg kommer aldri til å få en jobb. Jeg kommer aldri til å mestre skolen. Jeg kommer aldri til å bli som de andre.

Små formuleringer kan sette store begrensninger.

Ordene følger deg

Noen ganger er det ikke selve skaden som gjør oss mest usikre – men andres forventninger til hva vi kan og ikke kan få til.

Når andre setter grenser på bakgrunn av en diagnose, kan man ende opp med å føle seg mer begrenset enn man faktisk er.

Tankene kan begynne å gå, og man kan begynne å stille seg selv spørsmål som:

Hvis jeg ikke hadde sagt at jeg hadde en usynlig skade – ville de da reagert annerledes? Ville de da ha behandlet meg annerledes?

Ordene du får høre om diagnosen – og andres meninger – forsvinner ikke. De følger deg videre, lenge.

Jeg har flere ganger fått spørsmål om det ikke ville vært lettere å bli ufør. Jo, det hadde kanskje vært enklere. Men hvorfor skulle jeg velge bort et liv jeg faktisk kan leve – med riktig tilrettelegging?

Foreldrene mine dyttet meg nok lenger enn enkelte anbefalte. I dag er jeg takknemlig for det. De pakket meg ikke inn i et teppe og ba meg vente på å bli «helt bra». De forventet at jeg skulle prøve. Jeg tror det har formet hvordan jeg møter motstand.

Hadde jeg blitt fortalt at det var tryggest å la være, er det ikke sikkert jeg hadde våget å utfordre grensene mine.

Jeg gikk ikke fullt på skole før jeg var 17 år. Likevel fullførte jeg både grunnskole og videregående på normert tid – med tilrettelegging.

Det har ikke vært lett.

Usynlighet. Utenforskap. Kampen for å bli trodd. Hele tiden å måtte forklare at en skade kan være alvorlig – selv om den ikke synes.

Barn tåler sannhet

Jeg vet at ingen kunne love noe den gangen jeg lå på intensivavdelingen. Livet mitt var usikkert. Fremtiden var uklar.

Men kanskje er det heller ikke løfter barn trenger. Kanskje det de trenger, er voksne som lar mulighetene stå åpne.

Jeg klarte å gå igjen. Jeg fullførte skolen. Jeg lever et liv jeg er stolt av. Ikke fordi noen garanterte noe – men fordi noen lot meg prøve.

Barn tåler sannhet. Men de trenger også håp. For ordene vi sier til et barn i krise, kan bli stemmen de bærer med seg resten av livet.

Foreldrene mine dyttet meg nok lenger enn enkelte anbefalte. I dag er jeg takknemlig for det, skriver Isolde Hiis Bakke, som nå er student. Foto: Marte Gundersen / Aftenposten

Det fineste jeg noen gang er blitt fortalt, var fra en kirurg og kom mange år senere.

Jeg skulle operere skulderen min. Hun måtte nesten dobbeltsjekke identiteten min, for det som sto i journalen min (alle skadene mine), stemte ikke med det hun så foran seg.

«Jeg pleier å ha et godt øye for skader», sa hun. «Men dette hadde jeg ikke sett.»

Det var ment som en faglig vurdering. For meg var det noe annet.

Det var første gang jeg følte at journalen min ikke definerte meg.

A-magasinet skrev sak om Isolde Hiis Bakke i 21. desember 2012.