Vi kan ikke bygge demokrati mens vi ignorerer folkemord

Institusjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, kan ikke vende blikket bort når barn drepes som følge av en villet politikk, mener innleggsforfatteren. Bildet viser Minnetreet på Utøya. Foto: Stig B. Hansen

Stadig oftere vil unge spørre: Hva gjorde dere da dere så et direktesendt folkemord i vår tid?

Institusjoner som fremmer demokrati og menneskerettigheter, kan ikke vende blikket bort når barn drepes som følge av en villet politikk. Unfallenhet i møte med overgrep er ikke nøytralitet – det er et valg som setter vår troverdighet på spill.

Over 14.000 spedbarn i Gaza står i fare for å dø av sult som følge av en menneskeskapt strategi for utsulting og bombing. Over 17.000 barn er allerede drept – 30 hver dag de siste 19 månedene.

Forrige lørdag mistet barnelegen Dr. Aala Al-Najjar ni av sine ti barn da hennes hus ble bombet mens hun var på jobb ved Nasser-sykehuset. I går kom bekreftelsen på at også mannen hennes er død.

Verdens ledende folkemordseksperter og menneskerettighetsorganisasjoner, inkludert FN-organer og Amnesty, omtaler det Israel bedriver på Gaza, som et folkemord og etnisk rensning. Det medisinske tidsskriftet «The Lancet» anslo skyhøye dødstall fremover for snart et år tilbake. Alt dette er ikke en ulykke. Det er villet.

Mulighet til å påvirke

Ikke å reagere i møte med overgrep er et valg, det er aldri nøytralt. Stillheten kan bli en form for aksept og bærer med seg et ansvar. Vi i Demokrativerkstedet velger å si noe.

På Utøya jobber vi hver dag for å styrke unges demokratiske motstandskraft mot ekstremisme. Vi bærer med oss minnene om 22. juli og hva hat kan føre til, og gjennom forvaltningen av denne historien lærer ungdom fra hele verden at verdier som solidaritet, mangfold, likeverd og engasjement må leves, ikke bare læres.

Derfor må vi stille spørsmålet: Hva er vår rolle som institusjon for demokrati og menneskerettigheter?

Ungdommene som kommer til Utøya, spør: Hva kan vi gjøre? Hvordan står vi opp mot urett?

Vårt svar er at deres stemme betyr noe. At de har mulighet til å påvirke, og at de til en viss grad har et ansvar for å bidra til å skape en demokratisk kultur, lokalt og globalt. Men da må også vi som læringsinstitusjon leve opp til det vi lærer bort. Verdiene våre må også gjelde i møte med dagens virkelighet, ikke bare i minnestunder for fortiden.

Og stadig oftere vil unge spørre: Hva gjorde dere da dere så et direktesendt folkemord i vår tid?

Vi vil ikke stå igjen uten svar.

Nektet å vende blikket bort

Ifjor erklærte vi Utøya som en apartheidfri sone. Det var ikke et politisk utspill, men et verdimessig standpunkt. Når vi hvert år serverer mat til tusenvis av ungdommer, skulle det bare mangle at vi stiller etiske krav til hvem vi kjøper fra.

Boikott er et fredelig og tydelig virkemiddel. Norske myndigheter har allerede anbefalt at næringslivet unngår økonomisk handel tilknyttet israelske bosettinger som bidrar til okkupasjon av Palestina.

Vi mener det samme ansvaret må gjelde for offentlige og sivilsamfunnsinstitusjoner – særlig dem som jobber med demokrati og menneskerettigheter. Samtidig må norske myndigheter selv ta stilling til statens egne investeringer gjennom Oljefondet og sikre at fellesskapets midler ikke bidrar til folkerettsbrudd.

Vi har lært både av historien og gjennom erfaring at likegyldighet i møte med urett ikke er nøytralt. Den normaliserer overgrep. Vi vil ikke være på feil side av historien. Derfor mener vi det er vår plikt å reagere. Vi oppfordrer andre freds- og menneskerettighetssentre, organisasjoner – ja, alle – til å gjøre det samme: trekke en grense og sette handling bak verdiene vi står for.

Verden står ved et veiskille. Å ignorere folkemord er et valg som svekker troverdigheten til alle som hevder å kjempe for demokrati og menneskerettigheter. Når unge spør hva vi gjorde, må svaret være klart: Vi sto opp. Vi nektet å vende blikket bort.