Vi er redd for at det vil effek­tivi­sere oss til et enda høyrere sykefravær

Premisset er forenklet og høyst problematisk.

Det er riktig at kommunene står i krevende økonomiske tider og demografiske endringer setter press på tjenestene. Ifølge SSB sine framskrivninger frem mot 2034 vil det i Kristiansand kommune bli omtrent 1 000 flere barn i alderen 0-5 år og 1 200 færre barn i alderen 6-15 år. Verdt å merke seg er antall barn i grunnskolealder er forventet å stige igjen frem mot 2050. Det er forventet 2 500 flere eldre 67-79 år og 2 500 flere 80 år og eldre.

Hvem har sagt at dette er uunngåelig nullsumkamp mellom generasjoner?

Vi trenger en politisk samtale som ikke setter generasjoner opp mot hverandre, men som spør: Hvordan kan vi sikre både verdig eldreomsorg og gode oppvekstsvilkår og utdanning? Det krever politisk vilje til å styrke kommuneøkonomien og tenke langsiktig.

Å bruke penger på barn og unge er ikke en utgiftspost som kan kuttes uten konsekvenser. Det er en investering i fremtidig velferd, arbeidskraft og samfunnsdeltakelse. Når skoler legges ned og barnehager svekkes, er det ikke bare barna som taper – det er hele samfunnet.

I inntektssystemet justeres kommunenes rammetilskudd både etter hvor mange barn og unge de har og hvor mange eldre de har.  Dette skal sette alle kommuner i stand til å gi innbyggerne et godt barnehage- og skoletilbud og en god eldreomsorg. Dette betyr at en økning i antall eldre i seg selv ikke er et tilstrekkelig grunnlag for å flytte ressurser fra oppvekst til pleie og omsorg.

Inntektssystemet legger til grunn at kommunene skal være 100% effektive. Det betyr at hvis det blir færre barn i barnehage- eller grunnskolealder, gir dette en reduksjon i rammeoverføringene til kommunene, uavhengig om det faktisk er mulig for kommunene å gjennomføre disse innsparingene.

For skolene er endringen av antall barn i grunnskolealderen i gjennomsnitt si 1-2 færre elever per klasse per år. Innsparingsmulighetene blir dermed små. Antall grupper eller klasser i barnehagene og skole reduseres ikke. Antallet lærere blir i stor grad det samme.

Aglen beskriver at skolenedleggelser ikke skjer etter en helhetlig plan, men etter lang tid med konflikter og omkamper. Bør ikke en kommune på størrelse med Kristiansand kommune ha økonomi og handlingsrom for å håndtere 1-2 færre elever per klasse for en kortere periode? Kan det i stedet bero på at lokale politikere faktisk hører på innspill fra berørte innbyggere? I Kristiansand gjorde elever, foreldre, og lokale tillitsvalgte, en formidabel innsats for å belyse hvorfor deres skole burde bestå. Det er hevet over enhver tvil at lokaldemokratiet fungerer og innsatsen gjorde at lokalpolitikerne måtte gå noen ekstra runder for å se hvor innsparingsmulighetene lå.

Utdanningsforbundet Kristiansand kjenner arbeidshverdagen til lærere. Vi vet at det allerede er kuttet til beinet. De ansatte i oppvekst kan ikke løpe raskere. Det er høye tall for sykefravær i sektoren. Ikke så rart kanskje, når vi deler snørr, host og klemmer med smittegaranti. Hvis det skal bli færre ansatte som skal dele på disse klemmene nå, er vi redd for at det vil effektivisere oss til et enda høyrere sykefravær?

Realiteten i Kristiansand kommune er varsling om kutt i stillinger i oppvekst. Å effektivisere i omsorg og læringsarenaer for barn og unge, er en svært risikabel vei å gå. Utdanningsforbundet mener en større prioritering av oppvekst, vil gi økonomisk gevinst på sikt – både for den enkelte og for samfunnet som helhet! Å bruke penger på barn og unge kan bidra til at færre faller utenfor og dermed pålegger samfunnet økte sosiale utgifter. Et sted må grensen for kutt i oppvekst gå. For Kristiansand kommune sin del, så mener vi at vi har passert denne grensen for lenge siden.

Vi mener det er behov for mer ressurser til forskning og kunnskap om hva som skal til for å løfte kvaliteten i barnehage og skole, slik at ansatte som arbeider med barn og unge i barnehage og skole kan sette inn målrettede tiltak som fungerer, både i opplæringen og rettet mot det enkelte barn.

Gode oppvekstsvilkår handler om å gi barn trygge og stimulerende omgivelser som legger til rette for utvikling og læring. Lærernes samfunnsmandat er tosidig; å fremme barns læring og danning. Læring handler om å utvikle faglige kunnskaper og ferdigheter, mens danning handler om personlighet, oppførsel, holdninger og verdier. Dette krever omsorg, tid, nærhet og oppmerksomhet.

Vi trenger derfor at det er nok lærere og voksne som har tid til det enkelte barn og for at de skal få god hjelp og støtte til å oppleve trygghet, mestring og læring, slik at de i fremtiden skal kunne delta og påvirke i arbeids- og samfunnsliv, og for å få et godt og meningsfullt liv.

Å kutte innen oppvekst og i tilbudet til barn og unge vil få følger! Er det en risiko vi er villige til å ta?